Bokelskere.no

Og midt i fallet veller et stumt hyl over mine lepper, et hyl av skuffelse og forferdelse over at det gikk så fort, at det var så mye jeg aldri fikk gjort , og at alt det jeg så utrettelig gikk og håpet på , aldri ble oppfylt, og at jeg ikke en gang fikk dette lille: å vite at noen står på kaien og ser etter meg med savn og sorg, når jeg forsvinner inn mellom tåkebankene. En sort, bitter tanke flakser forbi, at alt jeg etterlater meg , er en utro hustru som er så lettet over å bli kvitt meg at hun knapt gidder bli stående til de har trukket inn landgangen.

I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der , som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe.

Den veldige steinen. En gang , for flere millioner år siden, ble den til. Også steinen har sin fødsel. Og fuglene, øyenstikkerne og mosen.
Å skape liv. det er den helligste gjerningen. Det har jeg alltid visst. det har vært uoppnåelig for meg . Nå er det kanskje en mulighet , også for meg .
Også jeg ble til en gang. Flere millioner år gikk uten at jeg fantes. Så fantes jeg. I den store sammenhengen er livet mitt ikke mer enn en stjerne som glimtet litt, i alt det store blåsvarte, før den sluknet igjen. Men jeg fikk i det minste være til en liten stund.

Vi går resten av livet og føler oss ufullstendige, halvferdige, sammenraskede, og samtidig som vi aldri finner oss til rette i det skinnende nye livet , kan vi heller ikke vende tilbake til det gamle, som vi en gang så inderlig ønsket oss bort fra, for de gjenværende der ser skjevt til oss, og språket som vi en gang snakket, er gått ut av tiden og blitt umoderne, og det gamle livet er tapt for alltid; de lever bare videre i minnene, kanskje ikke en gang der.

Hvis man betrakter et fremmed menneske tilstrekkelig lenge og inngående, virker vedkommende etter en stund ikke fremmed lenger, for da har man ubevisst utstyrt personen med de egenskaper vil at den skal ha.

"Hvordan kan det være så annerledes? Når vi mennesker møter et barn som er vanskapt og har vanskelig for å klare seg selv , da bryr vi os MER om det barnet enn om de andre, som er friske og ikke trenger hjelp. Hvorfor gjør dyrene det motsatte?"
Jeg nølte litt med svaret.
"Fordi de ikke har samvittighet", sa jeg. Og vi kan egentlig ikke klandre dem for det. de kan ikke hjelpe for det. De er skapt slik."

Hvis jeg ikke hadde vært prest, men noe verdslig og ufarlig, som for eksempel en skomaker, da er jeg sikker på at jeg ville blitt ignorert fullstendig.
som prest vekker jeg i det minste en viss frykt. det er ikke akkurat noe å glede seg over. Men det er bedre enn ingenting.

Jeg kommer bare til å stirre på henne. Jeg vet hvilken type blikk som biter på løgnere. Jeg ser ikke på dem med avsky eller bebreidelse. jeg ser på dem med medlidenhet. Kom ut derfra, skal jeg tenke. Forlat din liksomverden. Jeg vet hvor ulykkelig du blir av å vanke der inne.

Sorgen er som et forskremt dyr. I begynnelsen er den lett å jage på flukt. Så smyger den seg stadig nærmere, og før eller senere har man den inne på tunet. Og der blir den.

Det klokeste De kan gjøre, pastor , er å respektere søvnløsheten. det er ikke noe unaturlig ved den. Skal jeg være ærlig, er jeg snarere forundret over at det finnes mennesker som sover godt om natten.