Bokelskere.no

Mest besynderlig var det kanskje å iaktta de vanskapte udyrene som ble slengt overbord. På tross av manglende svømmenferdigheter og oppsprettede maver, var de mere levende enn noensinne. Og de var like avsindig opphisset av sult som de andre demonene, selv om om blod- og kjøttémen kom fra deres egne sår og egne innvoller. Man kunne se dem jafse i seg kjøttstykker av sine egne haler, ja til og med sine egne tarmer slukte de mens de selv ble spist av sine brødre. Det var ufattelig å se en slik forkrøplet haikropp bøye seg sammen til en ring av levende stål for å få tak i sin egen, blodige halestump.

Hva er det naturen har ment med å fremringe disse skjønne uhyrene? På en måte er haien kanskje den mest fullendte, den mest perfekte skapning i Neptuns rike. Den er med sin form, sin styrke, sin hurtighet og sitt fryktelige våpen det absolutte rovdyr, det høyeste naturen kunne nå frem til i denne retning. Haien har bare en, eneste feil; den er alltid sulten.

I kjølvannet og langs skipssidene fulgte haiene oss, - jevnt, rolig, grenseløst tålmodig, holdt de samme fart som vi og kløvet de langstrake Stillehavsdønningene i miles efter miles.

Uten å ha anlegg for voldshandlinger, kunne jeg føle at det var noe i meg som ikke ville ha noe imot å plante en knytteneve i det dumme, oppsvulmede røde ansiktet hans.