Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Det gjør meg så inn i helvete forbanna når mennesker som sannsynligvis aldri har krøpet rundt på badegulvet med angsten dunkende i mellomgulvet, stått ved sporet klar til å hoppe, vært våkne fem døgn i strekk, sittet med kniven mot strupen, fått tvangstrøye på lukket avdeling, foraktfullt sier at «vi må akseptere at livet ikke alltid er gøy. Vi må også kunne ha det dårlig.» Fuck you. Som om stavgang og gulrotjuice og klemmer og oppbyggelig litteratur skulle kunne løse hele greia. Som om angst og depresjon og selvmordstanker først og fremst er en holdning.
Det er for jævlig vanskelig å gråte. Jeg må få gråte. Jeg er så lei meg. Det føles som om jeg er fylt av tårer, som om det er i ferd med å renne over, som om jeg er på vei til å oppløses, som om konturene mine blir stadig mer utvisket. Vann. Jeg kommer til å dø drukningsdøden innenfra, de indre organene mine kommer til å drukne i alle tårene som ikke slipper ut dersom jeg ikke snart får gråte.
(Og «psykiske lidelser»? Hva er det for et jævla begrep? Som å sause sammen benbrudd med diabetes og ALS og lungekreft og vannkopper og leukemi og kalle det «fysiske lidelser». Det holder ikke. Men det går fint an å sause sammen depresjon og schizofreni og ADHD og sykloide psykoser og autisme og psykopati og utbrenthet og Aspbergers syndrom og bipolar lidelse. Helt uproblematisk, det.)
«Bare du blir lykkelig. Bare du blir lykkelig, så kan du gjøre hva du vil.» Det sier foreldrene til barna sine, i beste mening, og skaper en forferdelig prestasjonsangst hos dem. For finnes det noe vanskeligere enn det? Å være lykkelig? Bare det? Bare være lykkelig?
Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet. Det nederlaget. Alt det som lykkebegrepet skal romme.
Alle valgene. Alt det man forventes å gjøre. Alle menneskene med alle sine forventninger. Mennesker. Livet hadde vært mye lettere uten mennesker. Så uendelig mye lettere.
Fornuften trenger ufornuften for å kunne definere seg selv. På samme måte trenger samfunnet diagnosene for å definere det normale og det ønskverdige.
Jeg har gått i alle mulige typer terapier. Begynner man som fjortenåring, rekker man å få med seg en hel del.
Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve. Det er en ekte apori, et uløselig filosofisk dilemma
Venteromsverdenen. Det er en verden jeg behersker. Trygg. Velkjent. Verden utenfor. Den blir noen ganger så vanskelig. Så stor. Så fientlig. Men jeg behersker jo den også. Altfor godt. Så godt at jeg kan lure de fleste. Meg selv medregnet. Å ja. Men trygg?