Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
”Aldri,” sa han og skar tenner, ”aldri har det eksistert noe så skjørt og samtidig ukuelig. (…) Se på de øynene, se på dette besluttsomme, ville, frie som ser ut av dem og trosser meg, med mer enn mot – med streng triumf. Hva jeg enn gjør med buret rundt det – jeg får ikke tak i det, dette ville, vakre vesenet! (…) Og det er deg, sjel – med vilje og energi, med dyd og renhet – jeg vil ha, og ikke bare ditt skrøpelige legeme."
Mr. Rochester
Jeg bryr meg om meg selv. Jo mer alene og venneløs og ubeskyttet jeg er, jo mer vil jeg respektere meg selv.
Fra noen er medynk en giftig og krenkende gave som man gjør best i å slynge i synet på den som serverer den; det er den slags medynk som er naturlig for ufølsomme, egoistiske hjerter, og som består av en selvopptatt uvilje mot å høre om andres sorger, krysset med en uvitende forakt for dem som opplever dem. Slik er ikke din medynk, Jane, (…) Din medynk, elskede, er kjærlighetens lidende moder, og dens smerte er veene ved den guddommelige lidenskaps fødsel. Jeg tar imot din medynk, Jane; la dens datter fritt tre frem – mine armer venter på å ta imot henne.
Mr. Rochester
Øynene mine var tildekket og lukket; gyngende mørke svivet rundt meg, og tankene kom i en svart, kaotisk strøm. Det var som om jeg hadde gitt slipp på meg selv, lagt meg matt og kraftløs ned i et inntørket elvefár; jeg hørte en demning briste i fjerne fjell og kjente styrtfloden komme; jeg hadde ingen vilje til å reise meg, ingen krefter til å flykte. Jeg lå der halvt sanseløs og lengtet etter å være død.
De skal vite at De for fremtiden ofte vil finne Dem utpekt til ufrivillig mottaker av Deres bekjentskapers hemmeligheter; folk kommer instinktivt, slik jeg har gjort, til å oppfatte at Deres sterkeste side ikke er å fortelle om Dem selv, men å lytte mens andre forteller om seg; og som meg kommer de til å føle at De lytter uten ondskapsfull forakt for deres løsmunnethet, men med en slags naturlig sympati, som ikke er mindre trøstende og oppmuntrende fordi om den gjør lite av seg utad.
Mr. Rochester
Frykt angeren når De fristes til å feile, miss Eyre; angeren er livets gift.
Mr. Rochester
Jeg er sikker på at de fleste ville ha regnet ham som stygg, men det var så mye ubevisst stolthet i holdningen, så mye ubesværethet i hans fremferd, en så total likegyldighet for egen fremtoning, en så suveren tillit til at andre egenskaper, medfødte eller tilegnede, veide opp for mangelen på rent ytre tiltrekning, at man, når man så ham, uvegerlig delte hans likegyldighet, og til og med på en blind og ufullstendig måte ble smittet av hans selvtillit.
Det er en underlig opplevelse for et uerfarent ungt menneske å føle seg helt alene i verden, løsrevet fra alle forbindelser, usikker på om man kan nå den havn man styrer mot, og forhindret av mange vanskeligheter fra å vende tilbake til den man har forlatt. Eventyrlysten forsøter opplevelsen, stoltheten varmer den, men så kommer et stikk av angst, (...)
(...) 'man sover godt når livets feberanfall vel er endt,'
Hvis du er redd for dem, kommer de ikke til å like deg.
Bessie