Bokelskere.no

Farmoren hadde alltid vært glad i den store forandringen i august, kanskje mest på grunn av dens uforanderlige forløp, at alt fikk sin bestemte plass og ikke kunne ha noen annen. Det var tiden da alle spor kunne forsvinne, og så langt det var mulig, ble øya satt tilbake til sin opprinnelige tilstand.

Den uforklarlige frykten er så vanskelig å lindre.

Hun begynte å tenke over dødens alle omskrivninger og dens fryktsomme tabu som alltid hadde interessert henne. Det var synd at man aldri kunne få i gang en intelligent samtale om den saken. Enten var de for unge eller for gamle, eller så hadde de ikke tid.

Det ligger noe meget fint i det å oppleve sin siste alderdoms landskap i en svinnende sommer. Det stilner rundt en, enhver går sin egen vei, men vi møtes alle foran havet i en stille solnedgang.

Sophia grep til den enkleste flukt som er tilgjengelig i nød og frykt, hun sovnet.

Mens Eriksson var hos dem, viet de ham sin fulle oppmerksomhet. Ingen holdt på med andre ting, ingen så på noe annet enn Eriksson. De fulgte med i hvert ord han sa, og når han var borte og ingen ting egentlig var sagt, dvelte tankene deres alvorlig ved det uutalte som han hadde etterlatt.

Det var en absolutt lykkelig katt, men den delte aldri med noen. Bakende varme dager rullet den seg på det glatte svaberget, og av og til spiste den gress og kastet opp sine egne hår i fred og ro på katters vis. Og hva den gjorde ellers, er de ingen som vet.

Om Mappe, katten:

"....sammenkrøpet i sin uoppnåelige mykhet og med poten nett over snuten."

Kjære barn, jeg kan ikke med den beste vilje i verden begynne å tro på djevelen i min alder. Du kan tro hva du vil, men du må lære deg toleranse.
Og hva er det, da? spurte barnet mutt.
Det er å respektere andres meninger.
Og hva er å respektere? ropte Sophia og trampet i bakken.
Å la andre tro det de vil! ropte farmoren. Jeg lar deg tro på fanden, og du lar meg la være.

...Her kommer hun hals over hode inn i en kompakt sammenheng av mennesker som alltid har levd sammen, og som med eierens vane har gått rundt hverandre på en plass som de kjenner og kan og vet alt om, og enhver trussel mot det de er vant til, gjør dem bare enda mer sammensveiset og selvsikre. En øy blir forferdelig for den som nærmer seg utenfra. Alt er ferdig, hver og en har sin bestemte plass, egensindig, rolig og seg selv nok. Innenfor strendene deres fungerer alt etter ritualer som er beinharde av gjentakelse, og samtidig slentrer de gjennom sine dager så lunefullt og tilfeldig som om verden endte i horisonten.