Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Vårt problem var større enn både armeer og politikk.
Jeg spurte meg selv om hva palestinerne ville ha gjort om Israel forsvant - om alt gikk tilbake til slik det var før 1948, og om alle jøder i tillegg forsvant fra Det hellige land og ble spredt for alle vinder igjen.
Jeg visste svaret.
Vi ville fortsatt ha slåss. Om ingenting. Om hva som skulle gjøres med en jente uten hodeplagg. Om hvem som var den største og mest betydningsfulle. Om hvem som skulle lage reglene og hvem som skulle ha de beste setene.
Jeg tror kanskje grunnen til at ingen hjalp oss, er at alle trodde at vår familie hadde nok av penger. Tross alt var min far en kjent religiøs og politisk leder. Og folk stolte nok på at slekten utvilsomt ville hjelpe oss. Og Allah ville jo helt sikkert forsørge oss. Men våre onkler ignorerte oss. Allah gjorde ingenting.
I tillegg til ønsket om hevn syntes jeg det ville være litt tøft å være en tenåring med våpen. Jeg brydde meg ikke lenger så mye om skolen. Hvorfor skulle man gå på skole i dette gale landet?
Jeg elsket min far så høyt, og jeg beundret så mye av det han var og sto for. Men selv om han var en som ikke klarte å drepe et insekt, hadde han tydeligvis klart å overbevise seg selv om at det var greit at noen sprengtes til kjøttbiter, så lenge han ikke selv fikk blod på hendene.
Der og da ble mitt syn på far mer komplisert.
TIDEN BESTÅR AV EN REKKE HENDELSER - en tråd som går mellom fødsel og død. Men hendelsene i seg selv er mer som et persisk teppe - tusenvis av fargerike tråder vevd inn i intrikate mønstre og bilder. Alle forsøk på å sette hendelsene i rent kronologisk rekkefølge, er som å dra trådene løs og legge dem etter hverandre. Det er kanskje enklere, men bildet går tapt.