Bokelskere.no

Ingen hjerne + bra kropp = perfekt soldat.

Jeg blir alltid like trøtt og forvirret og lei av den hovedstadsdialekten, den tar liksom aldri slutt, som å spise semulegrynsgrøt med sement i.

Nittisju prosent handikappet, tre prosent håp.

Det er jævla mye håp, sa Mindus.

I gymtimen vil plutselig alle være på mitt lag,ikke av sportslige grunner, men av helsemessige.

Det finnes nok ingen dypere mening bak enkeltmenneskets smerte eller nytelse. Man har flaks eller uflaks. Noen får mye motstand, andre kjenner knapt at de lever. Ulike odds og ulike muligheter. Men fremfor alt finnes det muligheter. Muligheter er håp, og håpet er personlig.

Oppsøk faren og faren våger ikke å oppsøke deg.

Den beste måten å hedre sine hjelpere på, er å ta imot hjelpen.

Det hender jeg støter på samme konduktør flere ganger i uka. Han ser på meg, en anelse forvirret, kanskje han tror at jeg er en spill levende tognerd -.."der sitter mannen som reiser på interrailbillett, som kan se det meste av vårt spennende Europa, og så velger han å nattpendle Hallsberg tur - retur sju dager i uka".

Jeg våkner i titiden, sola lyser rett i ansiktet, bedre vekkerklokke finnes ikke.

Etter tomatsuppen og kaffen tar jeg trikken ned til sentrum, går av på Grønland stasjon og spaserer opp til en gul bygning der det står "Norsk Lydskole". Endelig! Endelig skal jeg bli noe. Noe annet enn den jeg er. For jeg vet at jeg kan noe annet. Identiteten min er ikke tuftet på å se forskjell på korintboller og rosinboller. Eller kanelboller.