Bokelskere.no

The small man turns to her.
"I take it English men don't have wrinkles."
"Only around their hearts," Tonie says.

It is morning. The village lies stunned in its newborn quiet.

Mornings he is gone by eight o'clock and returns twelve hours later; he is always leaving or coming back, plunging in and out like a needle through the cloth. He does not ask how the cloth weaves itself, but here it is, knitting itself out of silence, out of stasis.

It is raining when she gets off the train.She takes the bus the rest of the way, pressed up against the other passengers, the windows blank with condensation. The wet smells of skin and hair and cosmetics and shoe leather make a pattern in the silence, an extension into non-language, as though everyone here is trying to describe themselves in a way that words have never accounted for and never will.

This is the lesson, the sermon: that facts outlive emotions, and that knowledge is therefore more powerful than love. There are infinite things to know, but the capacity for love is just that, a capacity, a space that can hold so much and no more.

Ofte kom han på stasjonen og så toget fullt og klart til avgang, med stengte dører, så det gli ut fra perrongen uten ham. Han har aldri følt seg mer tydelig, mer som et adskilt individ enn da...Et øyeblikk ble han til fortid...det så ut til å finnes flere muligheter der. Han husker hvordan han instinktivt tenkte på å dra til New Zealand, eller Sør-Amerika. Ikke én gang slo denne tanken ham ved noen annen anledning. Bare der, når han kom for sent til toget, dukket trangen til å flykte til fjerne land opp i ham, som om den var noe ved ham han hadde mistet for lenge siden på perrongen på Waterloo, og snublet over igjen fra tid til annen.

Thomas sitter på kjøkkenet, ser litt trøtt ut, med smilerynker i stjerneskudd rundt øynene.

Om tre måneder fyller hun førti, men hun var mer redd for å bli gammel da hun var yngre, da hun var femogtredve og følte seg som et sørgelig skall, og tre-fire år gamle Alexa som den ivrige, umodne kjernen som gradvis skrellet Tonie av seg. Men nå er det Alexa som blir eldre; Tonie forblir den samme.

Stillheten sveller og sveller, tykk og tett...Til slutt kommer det, en fugletrille som trenger jublende gjennom den, triller og triller, kranser den stille luften med en sløyfe av sang.