Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Du vet det sikkert ikke, men det er det skrudde som gjør verden tredimensjonal. Hvis du vil ha alle ting streite, må du flytte til en verden konstruert med vinkelhake.
Mennesket er definert av det stedet der det ble født og vokste opp, i alle fall til en viss grad. Hvordan en tenker og føler drives av topografi, temperatur og vindretning. Hvor er du født?
Han goffa sa alltid at livet bærræ er spennende fordi det aldri går som ein trur. Det er noko i det.
vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen [...], viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek, Skal vi kunne forstå vår sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene som er der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet
Listen up - there's no war that will end all wars.
Memories are what warm you up from the inside. But they're also what tear you apart.
Sometimes, fate is like a small sandstorm that keeps changing direction. You change direction, but the sandstorm chases you. You turn again, but the storm adjusts. Over and over you play this out, like some ominous dance with death just before dawn. Why? Because this storm isn't something that blew in from far away, something that has nothing to do with you. This storm is you. Something inside of you. So all you can do is give in to it, step right inside the storm, closing your eyes and plugging up your ears so the sand doesn't get in, and walk through it, step by step. There's no sun there, no moon, no direction, no sense of time. Just fine white sand swirling up into the sky like pulverized bones. That's the kind of sandstorm you need to imagine.
An you really will have to make it through that violent, metaphysical, symbolic storm. No matter how metaphysical or symbolic it might be, make no mistake about it: it will cut through flesh like a thousand razor blades. People will bleed there, and you will bleed too. Hot, red blood. You'll catch that blood in your hands, your own blood and the blood of others.
And once the storm is over you won't remember how you made it through, how you managed to survive. You won't even be sure, in fact, whether the storm is really over. But one thing is certain. When you come out of the storm you won't be the same person who walked in. That's what this storm's all about.
Disse absurde fortellingene, skrevet for mer enn tusen år siden, virker mye nærere og mer levende enn alle de ansiktsløse menneskene som travet rundt på stasjonsområdene. Hvorfor er det sånn? Jeg synes det er rart.
Nærmer du deg en metaforisk sannhet i virkeligheten? Eller kommer du metaforisk sett nærmere en virkelig sannhet?
"Å? Er steinen fåmælt, seier du - jo, det kan ein no nesten sjå på han," sa Hoshino. "Han er sikkert ikkji noko god te å svømme heller."