Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Jeg kan ikke tenke meg annet enn at de mange vinklubbers insisterende interesse for årgang og jordsmonn er et mildt skambelagt og forhåpentlig et litt ironisk kamuflasjeritual for den faktiske gleden over å drikke sammen. Det finnes selvfølgelig ikke brusklubber.
Kanskje mange kunstnere simpelthen har strøket, fjernet og forkastet for mye av den nattlige rusens produkter den neste dagen. Det er skremmende å tenke på hvilke kunstverker vi faktisk kan ha gått glipp av.
Jeg er overbevist om at en del av vår sivilisasjons store oppdagelser og store verk har fått forløsende hjelp av vinen.
Fortellingene om barndommen blir til underveis, men de blir også til i etterkant. Det finnes en frihet i dette. Det er friheten til å videreutvikle fortellingene om oss selv. Psykoterapi kan forstås innenfor slike rammer. Ved å sette dialogen i gang, ved å fortelle om igjen og om igjen om oss selv, forandrer vi gradvis vår fortid. Slik sett er det aldri for sent å skaffe seg en annen barndom. Det handler om å kunne rydde sine minner; på måter som forhåpentligvis er bedre å leve med.
Åpenhet har kritiske størrelser. Det kan raskt bli for åpent, i betydningen uoversiktlig. Det er veldig ubehagelig å spille biljard på et bord som ikke har kanter. Det prekære spørsmålet er hvordan ytre krav til fleksibilitet kan forenes med indre krav til sammenheng?
Den aggressive kapitalismen setter seg ideologisk i språket vårt, uten at vi evner å reflektere kritisk over det. Krevende ord som fleksibilitet, dynamikk, forandring, risiko, kreativitet, til og med kaos, er blitt selvfølgeliggjorte som positive ord. Som psykiater synes jeg kaos er oppskrytt. Gamle ord som rutine, vane og tradisjon er blitt suspekte. Rutine stinker av ikke-dynamikk. Selvfølgelig ønsker vi å smake det dynamiske livet, og være en del av det fleksible. Men hvor går grensene mellom fleksibilitet og forstrekning, mellom tilpasning og opportunisme?
Følelsen av å være frakoblet er kanskje essensen av moderne melankoli. Melankoli kan være et uttrykk for å ha mistet, et manglende nærvær. Men det kan også være et følelsesmessig uttrykk for aldri å ha fått det man trenger. Man kjenner ikke tapet, men tomheten. Det som mangler, er ikke forankret i noe språk.