Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Du veit ikke hva du har, før du ikke har det.
Dan kjørte nyveien langs Glomma. Frostrøyken fra råket delte byen i to, og han kunne ikke se antydningen av hus på den andre siden Festningsdelen av byen var forsvunnet, som om den ikke fantes. Hit men ikke lenger. Verden sluttet her. Han måtte tenke på faren de gangene de skulle kjøre inn til Oslo. Predikantselvsikkerheten ble mindre for hver sving han måtte gjøre med rattet før Kløfta, og da de passerte brua over motorveien, hang han med hodet mot bildøra som en av røverne på korset.
-Se, to filer i samma kjøreretninga, det er ikke rektig, hadde faren sagt med veik stemme første gangen de passerte der, I ettertid hadde Dan tenkt at slik var det sjømennene på Santa Maria, Pinto og Nina følte det da de trodde Cristofer Columbus skulle seile dem utfor verdens ende.
Mona ble stående og se på ham på terskelen mellom stua og kjøkkenet, Dan klarte ikke å tolke øynene hennes, forsto ikke om det betydde snipp, snapp, snute eller det var en gang. Han skulle ønske hun var en countryplate han kunne spille baklengs.
Han lukket øynene mens stiften grov seg ned i vinylen og knitret bakover i livet hans. Hva var det de sa om countrymusikk? Jo, hvis du spiller plata baklengs så får du tilbake jobben, kona vil ikke skilles og hesten er ikke død.
Dan kom til å tenke på han og broren og stearinen de dryppet over rutene i Donald-bladene sine. Før de ble gamle nok til å låne kameraet etter foreldrene, var dette måten de tok bilder på. Når Jakob og han løsnet stearinen fra ruta, hadde det dannet seg et speilvendt uttrykk, men hvis de ikke var forsiktige ville bildet knekke. Det var slik Dan opplevde natta nå, som et skjørt voksavtrykk av virkeligheten. Hvis han trampet hardt på bakken, ville trærne på andre siden av gårdsplassen knekke i små biter over bilene.
Det var stort sett slik man merket at noen var skilt på Skogly, kvinnfolkene byttet plass under det årlige julebordet.
Jeg veit vel ikke åffer, men de i de første åra etter at jeg mista beina, var det ikke en dag jeg ikke tenkte på å ta livet av meg. Så, plutselig - det var ikke no' spesielt som hadde skjedd, jeg var ikke blitt no' meir løkkelig - bestemte jeg meg for at jeg hadde brukt nok tid på å daua. Kanskje kan det virke motsatt også?
Han kom til å tenke på eldre mennesker han hadde sett spankulere rundt her med hendene på ryggen og studere gravstein etter gravstein som om de skulle betrakte bilder på en kunstutstilling.
Da Dan startet bilen etter en kveld med mye kaffe og saksofon, en kveld som sluttet med at Markus Grude spilte selv, tenkte han at alle bærer vi på et eller annet gjennom livet. En forestilling om at skjebnen eller livet burde tatt oss et helt annet sted.