Bokelskere.no

Enhver tilværelse knytter sine egne bånd og skaper sine egne vaner som samler seg i en hardnakket treghet, en treghet som virker uforståelig for den som ser det hele utenfra og dømmer etter sin egen målestokk, som igjen er uforståelig for den observerte, så la oss like godt akseptere at vi ikke begriper stort av andre menneskers måte å innrette seg på, det vil de ganske sikkert være oss takknemlige for.

Hvem er du når det blir natt, og veien er vandret til ende.

..., det er antagelig språket som velger de forfatterne det trenger, slik at det ved deres hjelp kan uttrykke en liten del av seg selv, gadd vite hvordan vi skal klare oss når språket en dag har sagt alt og tier.

Et menneske burde lese litt av hvert, i hvert fall det man rekker over, og mer bør man ikke kreve, livets korthet og verdens utbredelse tatt i betraktning.

Også i det indre av kroppen er det et bunnløst mørke, men blodet finner allikevel frem til hjertet, hjernen er blind og kan se, den er døv og kan høre, den har ikke hender, men rekker allikevel langt, mennesket er sin egen labyrint.

Et menneske kan ikke vandre omkring på måfå i det uendelige, det er ikke bare de blinde som trenger en stokk å famle seg frem med eller en hund som værer farene, selv en mann med begge øynene intakt trenger et lys som kan vise ham veien, noe å tro på eller hige etter, av mangel på noe bedre kan selv tvilen gjøre nytten.

Et menneske må alltid slite og streve for å gjøre seg fortjent til å kalle seg menneske, men vi er langt mindre herre over oss selv og vår skjebne enn vi innbiller oss, for det er tiden, ikke samtiden, som får vårt navn til å gripe om seg eller å falle i glemsel, iblant på grunn av helt andre fortjenester enn dem vi priser oss av, iblant på grunn av andre tolkninger av dem, Hvem er du når det er blitt natt, og veien er vandret til ende.