Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
En estetisk kvietisme der vi er kommet dithen at fornærmelsene og ydmykelsene som livet og de levende påfører oss, ikke når lenger enn til vår følsomhets bedrøvelige periferi, til vår sjelelige bevissthets fjerne utkant.
Hva om dagen og lykken aldri kom! Så lenge man venter, slipper man i hvert fall å oppleve skuffelsen.
Med et smil i sjelen konstaterer jeg ganske rolig at mitt liv her i Rua dos Douradores - dette kontoret, denne atmosfæren, disse menneskene - er i ferd med å lukke seg om meg. Å ha penger nok til mat og drikke, et sted å bo og en smule tid til å drømme, skrive, sove - hva annet kan vel jeg kreve av gudene eller forvente av skjebnen.
I det allmenne kaoset i mine litterære skuffer og skap finner jeg iblant tekster som jeg skrev for ti eller femten eller enda flere år siden, og det føles som om mange av dem skulle ha vært skrevet av en fremmed; jeg kjenner meg ikke igjen i dem. Jeg skrev dem, jeg følte det som står der, men det er som om det skulle ha skjedd i et annet liv, likesom jeg skulle ha våknet opp fra en annen manns drøm.
Det å sløse med tiden har sin egen estetikk. For dem med finstemte følelser finnes det en ørkesløshetens farmakope som rommer oppskrifter på samtlige former for åndelig velbefinnende. Den strategien man benytter i kampen mot sosiale konvensjoner, mot instinktenes impulser og følelsens krav, krever imidlertid et studium som den gjengse estet ikke vil makte å fullføre. Et grundig etiologisk studium av egne skrupler bør følges av en ironisk diagnose av serviliteten overfor det normale. Vi må også på behendig vis sørge for å holde livet fra livet, vaksinere oss mot andres meninger, og fremelske en ettergivende og treg likegyldighet som vil beskytte sjelen mot de dumpe slag man får når man lever blant menneskene.
I et panteon er det plass selv for guder som gjensidig utelukker hverandre, og alle har sin (sic) sete og sitt rike. Hver og en kan være alt, for her finnes ingen grenser, ikke engang logikkens, og sammen med andre udødelige gleder vi oss over at så mange uendeligheter og så ulike evigheter kan leve sammen.
I enhver ånd som ikke er forkrøplet finnes troen på Gud. I enhver ånd som ikke er forkrøplet mangler troen på en definert gud. Gud er et eksisterende vesen med en umulig eksistens som hersker over alt og alle. Hans personlighet, om han har en, kan ingen bestemme, og hans hensikter, om han har noen, kan ingen forstå. Når vi kaller dette vesenet Gud, sier vi alt, ettersom dette ordet ikke har noen presis betydning, og når vi kaller det Gud, sier vi dermed ingenting.
Jeg drømmer ikke om å eie deg. Hvorfor skulle jeg det? Det ville være å forsimple min drøm. Å eie en kropp er å være banal. Å drømme om å eie en kropp er kanskje verre, om noe verre finnes: det er å drømme om å være banal - den aller ytterste gru.
Det hender iblant, plutselig og uten forvarsel, at det hverdagslige snører seg om halsen min, og jeg blir fysisk kvalm av vår såkalte nestes stemme og fysiogami. Denne konkrete kvalmen, som sitter i magen og i hodet, er et av den våkne følsomhetens toskete undre... Jeg opplever hvert menneske som snakker til meg som en fornærmelse, hvert ansikt hvis øyne stirrer på meg som en svinskhet. En angst for alle ting siver gjennom porene mine, og jeg blir svimmel av å føle slik.
Det som nesten alltid skjer i disse stundene av mavelig ruin, er at en mann eller en kvinne, ja selv et barn, dukker opp foran meg som en levende representant for banaliteten som piner meg. Ikke som en representant for en subjektivt og tenkt følelse, men for en objektiv sannhet, en konkret ytre gestalt som ved en magisk analogi stemmer overens med det jeg føler inne i meg selv, og som eksemplifiserer den loven jeg har tenkt ut.
Livet er en nølen mellom et utropstegn og et spørsmålstegn. I tvilen settes punktum.