Bokelskere.no

«Å føle er et ork.»

Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

Stilt overfor tingenes ubønnhørlige gang, stilt overfor livet som vi har fått uten å vite hvorfor, og som skal tas fra oss uten at vi vet når, stilt overfor de ti tusen sjakkpartiene som utgjør alles liv og kamp, stilt overfor leden ved å betrakte det som aldri realiseres (...) - hva annet kan den vise gjøre enn å trygle om fred og ro, så han slipper å gruble over livet, for det er nok som det er å være tvunget til å leve. Det eneste han trenger er en plass i solen ute i det fri, og kanskje drømmen om at det er fred å finne på den andre siden av fjellene.

Livet slynger oss avgårde som en sten, og der vi flyr gjennom luften sier vi: "Her kommer jeg."

Å, mitt bortkastede liv, denne landstryker som skyr alt arbeid og slumrer i veikanten mens angen fra markene omkring trenger inn i sjelen som en tåke, som et gjennomskinnelig og friskt sus, i dyp samklang med alt som ikke henger sammen med noe, en nattlig, trett og glemt nomade under stjernenes kalde miskunn.

Hver gang sjelen invaderes av angst, går kosmos under. Når angsten kommer til oss, dreier solen retningsløst rundt og stjernene forstyrres i sin bane. Til enhver sjel som føler, kommer dagen da skjebnen fremfører angstens apokalypse - da alle himler, alle verdener kommer veltende ned over vår fortvilelse.

To, tre dager med noe som ligner en spirende kjærlighet ...

En slik opplevelse er av verdi for esteten på grunn av følelsene som vekkes i ham. Hvis han gikk videre, ville han tre inn på det området der sjalusien, smerten og opphisselsen tar til. I dette følelsenes forværelse finnes hele kjærlighetens sødme, men ikke dens dybde - en enkel nytelse, altså, begjærets vage aroma, og hvis storheten i kjærlighetens tragedie dermed går tapt, bør man vite at for esteten er en tragedie interessant for øyet, men noe han nødig vil rammes av. Livets vekster er til fortrengsel for fantasiens.

Vårt bilde av den virkelige verden driver bort som en tåke i oppløsning, og jeg finner atter meg selv igjen i min villfarne drøm, innrammet av den mystiske skogen ... Blomstene! hvilke blomster så jeg vel ikke der! Blomster som blikket selv ga navn, og hvis dufter sjelen høstet fra melodien i deres benevnelser ... Og når man uttalte dem ett etter ett, var de symfonier av avstemte dufter ...

Det fordrer et visst intellektuelt mot å erkjenne at man ikke er annet enn en menneskelig skurefille, en levede abort, en galning som ingen har funnet plass for på asylet; men når dette først er erkjent, kreves det enda større åndelig mot for å innordne seg sin skjebne fullt og helt, å akseptere den legemlige forbannelsen naturen påtvinger en uten opphør, uten resignasjon, uten å røre en finger. Å ønske at man ikke skal lide under det, er å ønske for mye, for det ligger ikke til mennesket å akseptere det onde og kalle det godt; og aksepterer man det som er ondt, er det umulig å la være å lide under det.
[...]
Å se oss selv klart, og se hvordan de andre ser oss! Å se denne sannheten i øynene! Og omsider Kristi skrik på Golgata, da han så sin sannhet ansikt til ansikt: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Det har alltid vært en nær og velregulert relasjon mellom medmenneskelighet og brennevin.