Bokelskere.no

Det er deilig å leve et lastefullt liv: alle taler så foraktelig om lasten, men likevel lever de alle et lastefullt liv, bare med den forskjell at de gjør det i smug, mens jeg gjør det åpenlyst.

«Kan ikke et menneske få lov til å deklamere litt?»

Men skal vi belyse det ondes problem, bør vi kanskje stille spørsmålet på hodet, slik kirkefaderen Augustinus gjør i sine Bekjennelser. Han svarer ikke på spørsmålet om hvor det onde kommer fra, men stiller i stedet et motspørsmål: " Hvis Gud ikke er, hvorfra kommer da det gode?" Da følger vi ikke det ondes negative vei, men det godes vei som kan lede oss til Gud. Egentlig er det vel nettopp dette Dostojevskij gjør i Brødrene Karamasov.

"-Men brødskorpen da,vi har glemt brødskorpen! ropte han forferdet.Men guttene kunne straks forsikre at han hadde tatt den med seg,og at den lå i lommen hans.Han stakk med en gang hånden i lommen,og først da ble han litt roligere.-Det var lille Ilusja som sa jeg skulle gjøre det,lille Iljusja,forklarte han Aljosja.-En natt han lå våken,sa han plutselig:"Pappa,når de har kastet igjen graven min,må du strø brødsmuler på den.Og så hører jeg at spurvene kommer og gleder meg over at jeg ikke ligger der alene."- Ja,det er bra,sa Aljosja,- vi må huske å ta med brød."

Jeg var omgitt av en slik Herrens herlighet: småfugler, trær, eng og himmel – jeg alene levde i skjensel, jeg alene vanæret det hele og la slett ikke merke til skjønnheten og herligheten.

Brødre, frykt ikke menneskers synd, elsk mennesket også i dets synd; ti dette er allerede et billede av Guds kjærlighet, og er det høyeste av kjærlighet på jorden. Elsk hele Guds skapning, både samlet, og hvert lite sandkorn for seg. Elsk hvert lite blad, hver Herrens solstråle. Elsk dyrene, elsk vekstene, elsk hver ting. Elsker du hver ting, skal du også nå frem til Guds mysterium i tingene. Og har du engang nådd frem til det, da vil du uavlatelig erkjenne det mer og videre, for hver dag som går. Og du vil til slutt omfatte hele verden med en kjærlighet som omslutter verdensaltet.

Hvilken verdi har vel en tro som skyldes tvang?

Dumheten er from og uten baktanker, mens forstanden vrir seg unna og prøver å skjule seg. Forstanden er en kjeltring, mens dumheten er likefrem og ærlig.

Den svermeriske kjærlighet higer etter hurtige dåder som alle legger merke til. Den kan til og med få oss til å ofre livet, bare det skjer raskt, som på scenen, når alle ser på og applauderer. Men den virksomme kjærligheten - det er arbeid og utholdenhet, og for enkelte kanskje til og med vitenskap.

«Å, mine herrer, med blødende hjerte gjentar jeg enda en gang: mye har jeg lært i denne natt! Jeg har lært at det ikke bare er umulig å leve som en kjeltring, også dø som en kjeltring er umulig...Nei, mine herrer, man må dø som et hederlig menneske!...»