Bokelskere.no

Såså, ta nå ikke sånn på vei. Jeg ville bare la deg vite at diagnosen er stilt, og at du fra nå av blir og betrakte som et håpløst tilfelle

Advokaten sa ikke noe, ristet bare svakt på hodet
som for å vise at han ikke la noen vekt på min forklaring.
Så gav han seg til å redegjøre for sitt ærend i et
pedantisk og overtydelig språk, som om han snakket til
et barn eller en sinke. Jeg ville miste min arverett,
sa han, og ved min mors død ville jeg ikke bli rådspurt
under bodelingen. Men det ville bli sørget for meg på
beste vis, jeg ville få hele to formyndere, og et mindre
beløp ville stå til rådighet for meg hver måned.

Dessverre kunne han ikke love meg at jeg noensinne ville
få min frihet. Jeg var jo blitt satt på prøve, men hadde
gang på gang vist at jeg ikke kunne ta vare på meg selv.

Da han var ferdig, skjøv han papirene over på min side av
bordet og pekte på stedene hvor jeg skulle sette mitt navn.
Jeg nølte litt, og han forsikret meg nok en gang at
arrangementet var til mitt eget beste, at det var sørget
for at jeg fikk gode og rettenkende formyndere.

Jeg nikket, men spurte ikke om navnene på mine nye
foresatte. Bare det at de hadde sagt seg villige til å
tre inn i rollen, var nok til at jeg mistrodde dem og
fraba meg deres velgjerninger.

Idet jeg gjorde meg klar til å skrive under, slo det meg
som noe litt underlig at en utilregnelig person ble satt
til å bekrefte sin egen utilregnelighet.
Jeg kikket bort på advokaten og ymtet noe om at min
underskrift vel i grunnen var en selvmotsigelse.
Men det lot ikke til at han skjønte hva jeg mente, og da
jeg hadde sittet litt og øvd opp kulepennen på snippen
av en avis, bet jeg mine innsigelser i meg og satte navnet
mitt hvor det skulle stå.

Straks etter var advokaten ute av døren med sin fangst,
og jeg satt tilbake ydmyket og ribbet til skinnet.
Det var sikkert ikke noe lite salær han fikk for å slette
meg ut av de levendes tall og forvandle meg til en
imaginær størrelse.

" En dikter er et menneske som har lidd et tap likesom alle oss andre, men som ikke kan slå seg til ro med at Gud er død og paradisets porter stengt. Han må skape seg en annen virkelighet som kan forklare, gjenopprette og overstråle hans forfeilede liv. "

"Forfatterinnen Idun Hov har sin egen tone", sto det , " og den likner til forveksling summetonen".

"Aron, sier bestefaren,-du husker nok at vi igår leste om de syv landeplagene som den gjenstridige farao kalte ned over Egypt. Den ene av dem var gresshoppesvermen , den som du så så livaktig for deg at du måtte skygge for øynene med hånden. La oss si den veltet inn over landet i løpet av tre dager. Første dagen kom det 9336 gresshopper , andre dagen 6428 og tredje dagen 4512. Pass nå på, hvor mange gresshopper blir det tilsammen som hjemøkte faraos land ?
- Skal jeg regne det ut i hodet, spør Aron og klør seg i nakken. "

Han stilte som betingelse at den syke ikke skulle søke lege, men helt ga seg over håndspåleggelsens legende kraft. Tro mot sin sanselige natur , nøt han en hver form for berøring, og var pasienten ung og inntagende nok, avsluttet han behandlingen med en rekke langsomme strykninger.

"Og plutselig vet jeg hva det vil si å være senil. Det er ikke å være helt bortre|ist som de fleste tror , det ville jo være en helt salig tilstand. Nei, det er å flakke om i et grenseland,, å balansere på den tynne skillelinjen mellom erindring og ikke-erindring."

"Avdelingen er den lukkede, det vil si at vi er låst inne og overvåkt alle døgnets fireogtyve timer.
Et skarpt neonlys faller ned over oss fra lysrørene i taket, korridorene gjaller som i en svømmehall, i dagligstuen står T.V.-apparatet på fra morgen til kveld ,enten noen sitter der eller ikke. Dette er de fortaptes og de bortkomnes sted, der hele det tekniske apparat vil fortsette å gå sin gang lenge etter alle er døde."

Ingen skriftefar har ennå oppdaget at han bare er en kvart katolikk, som flyter på sine latinkunnskaper og på den hellige sjargong. Han har alltid elsket ritualer, jo flere jo bedre, og Gud blir mange ganger større og herligere når han blir påkalt på latin.

-Det er kanskje en digresjon, ble presten ved og rettet blikket mot dommersetet. - Men den ærede rett kjenner kanskje dikteren Pusjkin og hans inndeling av menneskeheten i tre kategorier. Vi er enten bødler, ofre eller forrædere, sier han. DEt er naturligvis satt på spissen, men noe sant er det likevel i hans iakttakelse. Som ung mann forestilte jeg meg alltid forræderen
stående i midten , som en forsonende instans mellom to ytterligheter.
- Fortsett, pastor Hov, men gjør oss den tjenesten å komme til saken.
- Godt, jeg skal prøve å fatte meg i korthet. Jeg har tenkt at hvis det forholder seg som Pusjkin sier, da er forræderen det eneste sanne menneske. Heller et nei til begge sider, enn et ja som øver urett eller bøyer seg under åket.