Bokelskere.no

Det man kaller kjedsommelighet, er altså egentlig snarere en tidens sykelige kortvarighet som følge av monotoni: Ved uavbrutt ensformighet skrumper store tidsrom sammen på en måte som setter skrekk i hjertet på en; når én dag er som alle andre, så er alle dager som én; og ved fullkommen ensformighet ville det lengste liv oppleves som ganske kort og borte før man visste ordet av det.

Bare motstrebende ville han ha spist smør som ble servert i ett stykke og ikke i den foretrukne form av riflete småkuler.

[ . . . ] vi tør uttrykke den formodning at Hans Castorp ikke ville ha overskredet den opprinnelige frist for oppholdet hos dem der oppe (dvs. sanatoriet i Davos), ikke engang til det nåværende punkt, hvis hans enkle sjel hadde fått et noenlunde tilfredsstillende svar fra tidens dyp på meningen og formålet med tjenestegjøringen i livet.

Jeg er, for å være ærlig, ikke noe lidenskapelig menneske, men jeg har lidenskaper, flegmatiske lidenskaper. (Hans Castorp om seg selv).

[ . . . ] det vi kaller sorg, er kanskje ikke så meget smerten over umuligheten av igjen å få se våre døde i live, som over at vi overhodet ikke kan ønske oss det.

[ ... ] og han, Settembrini, hadde allerede, iallfall i forbigående, brakt mange gale til klarhet, bare ved hjelp av sitt blikk, ved at han hadde satt ubønnhørlig fornuft opp mot den gales pjatt og utflukter .....

Men husk nå på! Idag er fjellet trollbesatt,
og hvis en lyktemann skal vise dere vei inatt
må dere ikke ta det nøye.

Ikke minst er det en kjærlighetsløs misforståelse av ungdommen å tro at den er glad i friheten. Den er aller gladest i lydigheten. [....] Det er ikke jegets befrielse som er tidens hemmelighet og budskap. Hva tiden trenger, det den roper på, hva den kommer til å skaffe seg, det er — terroren.

Så utakknemlig er ungdommen som søker åndsdannelse. De lar seg sjenke kunnskap, for så å kaste vrak på den.

Det var bare én som henga seg til stille besvimelse.