Bokelskere.no

Ja, tiden er en gåtefull ting, det er vanskelig og bli klar over hvordan det henger sammen med den!

Stille, følelsesfullt vemod [...] var altså ikke det som lå i hans forelskelses vesen. Tvert imot var dette en temmelig risikabel og hjemløs avart av denne bedårelse, en blanding av kulde og hete som hos en feberpasient, eller som en oktoberdag i de høyere regioner; og det som manglet var nettopp et moment av følelse som kunne forene dens vidt adskilte bestanddeler.

Jeg vil heller vrøvle litt og halvveis få sagt noe vanskelig enn bestandig bare å gi fortreffelige almensannheter fra mig.

Det var jo livsfarlig — en djevel til høire og en djevel til venstre, hvordan i djevelens navn skulde man klare sig ut av dette!

Når Hans Castorp vilde lese slike ting, hvorfor – spurte han – hadde han da ikke lånt bøkene av hoffråden, som jo sikkert eide den slags litteratur i et stort utvalg. Men Hans Castorp svarte, at han vilde selv eie dem, man leste en bok på en ganske annen måte når den tilhørte én selv, og dessuten likte han å sette blyantsmerker og streke under enkelte ting.

Bøkene lå i bunker på lampebordet, en lå på gulvet ved siden av liggestolen, på loggians gulvteppe, og den som Hans Castorp sist hadde gransket i, lå på maven hans og trykket og var i høi grad til besvær for pusten, uten at det allikevel gikk noen ordre fra hjernebarken til vedkommende muskler om å fjerne den. Han hadde lest siden ned, haken var nådd ned på brystet, lokkene var falt ned over de ganske almindelige blå øinene. Han så billedet av livet, dets blomstrende lemmer, den kjødelige skjønnhet. Hun hadde løst hendene fra nakken og åpnet armene, og på innersiden av dem og da særlig under den fine huden i albuleddet, tegnet de blå årene sig, begge grenene av de store vener, og disse armene var av en usigelig sødme. Hun bøide sig mot ham, bøide sig henimot og nedover ham, han kjente den organiske duften av henne, kjente det spisse støtet av hjertet hennes mot brystveggen. En het ynde slynget sig om halsen på ham, han la hendene mot yttersiden av overarmene hennes, hvor den spente og knudrete huden var så deilig kold å ta på, og nær ved å dø av salighet og gru, følte han det våte suget av kysset hennes på leppene.

Akk ja, ironi! Vokt dem for den ironien som trives her, hr. ingeniør. Vokt dem idetheletatt for den ironiske manér. Der hvor ironien ikke er et direkte og klassisk middel for talekunsten og hvor den sunde fornuft ikke et øieblikk kan misforstå den, blir den til løsaktighet, til en hindring for civilisasjonen, til et skittent lefleri med stagnasjonen, åndsforlattheten og lasten.

Det er håpløst å gripe fatt i eikene på skjebnens hjul

Ja,ja, sov riktig godt da, hr. Castorp — i bevisstheten om Deres uklanderlige sundhet!