Bokelskere.no

Jeg tror veldig mange mennesker ville har vært lykkeligere dersom de klarte å være mer opptatt av hva som faktisk betyr noe her i livet, dersom de slutter å lete etter denne lykken utenfor seg selv.

Når man får perspektiv på ting og begynner å sette pris på de små, viktige tingene - de man kanskje har lett for å overse dersom man "surfer" gjennom hverdagen uten de store bekymringene - da er det ikke vanskelig å se hvor heldig man egentlig er.

Mange vil tjene mye penger, men ikke mange vil jobbe for det. Mange vil bli friske, men ikke alle jobber for det. Mange vil bli mye, men ikke mange gjør det som skal til for at de skal få levd ut drømmen sin. Hvor mange der ute lever et liv som de er helt fornøyde med? Er det egentlig nok bare å være fornøyd. Fortjener man ikke leve det livet man ønsker og gjøre det man har lyst til? Og hvis man mener at det ikke går, på grunn av det ene og det andre, så vil man ikke nok. Det finnes mange unnskyldninger der ute. Jeg sier: Lev ut drømmen. Ikke bli gammel og bitter over ting du ikke fikk gjort. Lev! Nyt! Og ikke minst: Elsk!

Ta tyren ved hornene og tenk på for eksempel døden. Er det egentlig så grusomt å dø? Hva vet vi? Selvfølgelig er det leit å reise fra dem man elsker, og man vil jo ikke såre noen ved å dø. Men at det er grusomt å dø, det vet man ikke før det skjer. Og alle skal vi dø. Det er helt sikkert.

Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring, og dette er livet. Det er det livet er. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.

Man må tørre å la seg selv kjenne på smerten for også å få virkelig utbytte av toppene. Det jeg prøver å si, er at jeg tror mange mennesker gjør mye for å skåne seg selv for det som er vondt, trist og smertefullt. Ved å gjøre dette, blir resultatet at alt blir litt middels, tror jeg. Det skal bli vanskelig la seg gjøre å leve bare på de gode dagene.

Livet er 10 prosent hvordan du har det, og 90 prosent hvordan du tar det.

Jeg velger å tro at det er en mening med alt som skjer. For selv om det er vanskelig å tenke sånn, og selv om jeg ofte streifer innom tankene om hvor meningsløst og urettferdig det er alt sammen, føler jeg at jeg har et bedre utgangspunkt dersom jeg tenker at ingenting er tilfeldig.

Nå er det ikke slik virkeligheten ble for oss. Og det er virkeligheten - ikke ønskene mine - jeg må forholde meg til.

Jeg tror ikke vi mennesker er skapt for å grave oss ned i dyp sorg. Jeg tror faktisk ikke det er naturlig for oss. Vi skal kunne oppleve noe forferdelig i det ene øyeblikket, for så å kunne nyte det positive fullt ut i neste øyeblikk. Jeg tror nettopp det å være fullt ut til stede i det vonde og i det gode, er det å leve livet fullt ut.