Bokelskere.no

Livet er en prosess der ingenting er statisk, alt er i endring og dette er livet. Det er det livet er!. Det er de dagligdagse hendelsene, det er hverdagene som utgjør helheten.

Det å miste noen man elsker, er ikke noe som går over, det er noe man kommer til å ha med seg resten av livet.Man lærer seg å leve med det. Og hvordan man har det, kan endre seg fra dag til dag, uke til uke. Derfor skulle jeg ønske at vi mennesker hadde blitt flinkere til å lære å leve med hverandre i øyeblikket, ikke forvente det ene eller det andre av hverandre. Dersom en person klarer å glede seg over en hendelse i livet sitt allerede et par uker etter at han har mistet noen han er glad i, er det vel ingenting som er bedre enn det?

Barn er utrolige. Sivert trodde hun var i Amerika. Nå, litt senere, har han fortalt meg at hun er i lufta, leser Ole Brumn og er glad. Jeg tror vi har mye å lære av dem, hvordan de i det ene øyeblikket kan ha det helt forferdlig, og kun noen minutter senere føle at alt er som det skal være, og smile igjen. De er gode på leve i nuet.

Noe av det viktigste jeg har fått erfare de siste fire årene, tror jeg er nettopp det å leve livet fullt ut i begge ender av skalaen. Med det mener jeg å oppleve de verste nedturene man kanskje kan tenke seg, men også noen av de største oppturene og gledene jeg tror man kan oppleve. Jeg tror det er enormt viktig å la seg <<leve>>begge deler. At man må tørre å la seg selv kjenne på smerten for også å få vikrelig utbytte av toppene. Det jeg prøver å si , er at jeg tror mange mennesker gjør mye for å skåne seg selv for det som er vondt, trist og smertefullt. Ved å gjøre dette, blir resultatet at alt blir litt middels, tror jeg. Det skal vanskelig la seg gjøre å leve bare på de gode dagene.

Jeg sier: Lev ut drømmen. Ikke bli gammel og bitter over ting du ikke fikk gjort. Lev!Nyt! Og ikke minst: Elsk!

Har du noen gang tenkt på hvor spesiell en enkelte dag er? Man opplever aldri den samme dagen to ganger. Rutinene og vanene er der, men ikke den samme dagen.

Det er mange som er flinke til å nyte nuet, men jeg tror alle som legger planer for fremtiden helt fram til pensjonisttilværelsen, har en arroganse i seg. Først da er det lov å slappe av og nye mest mulig. Alt det man har jobbet opp. Man jobber i 45 år, for så å bli pensjonert, slik at man kan nye livet. Men er det sikkert man er her når man er pensjonist, da?

Det er viktig med slike øyeblikk som vekker deg og minner deg på hva du er så heldig å ha. Nyt det og ta vare på alle som betyr noe for deg.

Desverre er det mange som rett og slett ikke gir kroppen den tiden og respekten den fortjener. Det viktigste er å lære seg å lytte til hva den forteller.

Så da jeg ble syk, skjønte vi plutselig litt mer av dette å prioritere riktig. Å være sammen og nyte tiden vi hadde sammen med hverandre. Dette har blitt mer og mer viktig for oss begge etterhvert som sykdommen har strammet taket - både tiden med hverandre og tiden med familien. Det er den viktigste tiden man har.