Bokelskere.no

Jeg stanset i døråpningen – de hadde ikke lagt merke til meg ennå – og skjønte det var hviskingen deres. På nippet til å være uhørlig, lagde en friksjon av pust over stemmebånd krusninger i luften. Myke plosiver som var borte før man kunne forveksle lyden av ens eget blod som suste i ørene. Hver gang jeg trodde det hadde opphørt, strøk en lav hvisken mot øret mitt, som en nattsommerfugl som landet i håret mitt og så flagret bort igjen.

Noen som nå er død, syntes en gang at disse ordene var viktige nok til å skrive dem ned.

Hvilken hjelp, hvilken trøst er det i sannheten sammenlignet med en fortelling? Hva godt gjør vel sannheten ved midnatt, i mørket, når vinden brøler som en bjørn i skorsteinen?

(Jeg leser aldri uten å forvisse meg om at jeg sitter trygt. Dette har jeg gjort siden jeg som syvåring satt på en høy mur og leste The Water Babies og lot meg rive så voldsomt med av beskrivelsene av livet under vann at jeg ubevisst slappet av i musklene. I stedet for å flyte på vannet som så livaktig omga meg i tankene, deiset jeg plutselig i bakken og svimte av. Jeg kan fortsatt kjenne arret under panneluggen. Å lese kan være farlig.)

(...) jeg hadde løyet. Selvfølgelig var jeg gladere i bøker enn i mennesker.

Det ga meg en merkelig følelse. I går eller forgårs, mens jeg hadde holdt på med mitt, stille og alene, hadde en eller annen ukjent person - en fremmed - tatt seg bryet med å skrive navnet mitt på denne konvolutten. Hvem var det som hadde sitt indre blikk rettet mot meg uten at jeg hadde den fjerneste anelse om det?

Å lytte ved dører er ikke dårlig oppførsel når det skjer i vitenskapens navn, og legens kone var en ivrig vitenskapskvinne når det gjaldt å studere sin egen mann.

People disappear when they die. Their voice, their laughter, the warmth of their breath. Their flesh. Eventually their bones. All living memory of them ceases. This is both dreadful and natural. Yet for some there is an exception to this annihilation. For in the books they write they continue to exist. We can rediscover them. Their humour, their tone of voice, their moods. Through the written word they can anger you or make you happy. They can comfort you. They can perplex you. They can alter you. All this, even though they are dead. Like flies in amber, like corpses frozen in ice, that which according to the laws of nature should pass away is, by the miracle of ink on paper, preserved. It is a kind of magic.

Stemmen hans hadde den umiskjennelige lettheten folk har når de forteller noe ekstremt viktig. En historie som var blitt satt så høyt at den måtte iføres en forkledning av ubesværethet for å skjule hvor betydningsfull den var, i tilfelle den som lyttet skulle vise seg å være usympatisk.

Alle barn mytologiserer sin egen fødsel. Det er en universell egenskap. Ønsker du å bli kjent med noen? Til bunns? Be ham fortelle deg om da han ble født. Det du da vil få servert, er ikke sannheten; det er en fortelling. Og ingenting er mer avslørende enn en fortelling.