Bokelskere.no

"Du ga meg et lite håp, Henry." Mr. Okabe trykket den lille hånden til Henry og så ham inn i øynene. "Og noen ganger er håp nok til å få oss gjennom hva det skal være."

Året var 1942, og de ønsket desperat at han skulle lære seg engelsk. Hvilket bare gjorde Henry enda mer forvirret da faren festet en button til skoleskjorten hans der det sto "Jeg er kineser."

Det minnet ham på at tiden var knapp, men at en vakker slutt fremdeles kunne finnes på tampen av kalde, triste dager

Oai deki te, hun tidde Ureshii desu, sa Henry stille

Henry så på sønnen sin og den unge kvinnen han så åpenbart var forhekset av. Satt der med koppene sine. Kjente heten fra dem. Så forskjellige de var. Og så lite det betydde.

"Dere ville nok få has på meg til slutt, men jeg vet iallefall at én av dere ville måtte halte hjem." Henry svingte med køllen og dundret den i det skitne, grusdekte fortauet mellom seg og den største gutten.

Faren hans hadde en gang sagt at de vanskeligste valgene i livet ikke er mellom det som er riktig og det som er galt, men mellom det som er riktig og det som er best.