Bokelskere.no

Så mens Henry løp bortover gaten, pleide han og kikke på de vennligsinnede folkene som gikk med dress og briller, akkuratt som Clark Kent, og spekulerte på om de kunne være stemmen til Supermann. Han kikket til og med på kinesiske og japanske menn, for det var jo ikke godt å vite.

"Jeg tror jeg skjønner det nå. Det spiller ingen rolle hvor fint et hjem er - det som teller, er at det føles som hjemme."

"Hva skal vi her å gjøre?"spurte Henry idet han så Sheldon åpne kassen og ta fram saksafonen. Sheldon puttet flisen inn i munnstykket. "Vi lever."

"Det er her han bor, men det vil aldri bli hans hjem."

De definerer deg ut fra hva du gjør, ut fra handlingene dine sier om deg. Og at du er kommet hit, tross foreldrene dine, betyr mye for dem og for meg. Og de er først og fremst amerikanere. De oppfatter deg ikke som fienden. De ser deg som et menneske.

En mann som klamret seg til følelser som hang igjen fra krigens dager. Det hadde aldri falt sønnen inn at Henrys inngrodde lidenskap for tradisjoner, hans urokkelige vaner fra en svunnen tid, kunne ha andre grunner.

Du ser på det du har, ikke hva du mangler, og så går du videre."

Jeg prøver å unngå å leve i fortiden, men hvem vet, noen ganger lever fortiden i meg.

Jeg kunne funnet henne etter krigen. Jeg kunne såret Ethel og fått det jeg ville, men jeg synes ikke det var riktig. Ikke da. Og ikke nå de siste årene. "jeg hadde sjansen." Han sa det i det han rykket seg opp fra et langt livs savn og lengsel. "Jeg hadde sjansen, og noen ganger er det slik her i livet at man ikke får flere sjanser. Du ser på det du har, ikke hva du mangler, og så går du videre."

Han ville gjøre som han alltid gjorde, finne det søte blant det bitre.