Bokelskere.no

Jeg stod ved biljardbordet og sperret uten å vite det veien for ham da han skulle forbi; uten et ord til advarsel eller forklaring tok han meg i skuldrene og flyttet meg til siden, og gikk videre som om han ikke hadde lagt merke til meg i det hele tatt. Jeg ville ha tilgitt ham hvis han hadde gitt meg en drakt pryl, men jeg kunne aldri tilgi at han flyttet meg som en uvedkommende gjenstand.

Her hos oss i Russland, har vi aldri hatt noen av disse stupide og himmelvendte tyske og særlig franske romantikere som ingenting biter på. La jorden revne under dem, la hele Frankrike gå til grunne på barrikadene, - de forblir seg selv lik, de forandrer seg ikke engang for anstendighets skyld, men fortsetter som de idioter de er å synge sine sanger til stjernene, helt til de går i graven så å si. Hos oss i Russland derimot finnes det ikke idioter, det er en kjent sak; derved skiller vi oss fra vesteuropeerne, særlig tyskerne.

Et utviklet og ordentlig menneske kan ikke være forfengelig uten å stille ekstreme krav til seg selv, og dermed må det også føle en forakt for seg selv som undertiden grenser til hat.

Selv i dag, etter alle disse årene, gir disse erindringene meg en følelse av at dette var altfor ubehagelig. Jeg husker nok også meget annet som var ubehagelig og vondt. Men...skulle jeg ikke heller slutte mine "opptegnelser" nå? - Jeg tror det var galt av meg at jeg overhodet begynte å skrive dem. I allfall har jeg skammet meg hele tiden mens jeg har skrevet denne "novellen". Derfor er dette arbeide ikke så meget litteratur som bekjennelse for å straffe meg selv.

(...) det fantes ingen utvei for meg lenger, jeg kunne aldri bli et nytt menneske. Og selv om jeg ennå hadde tid, og tro på at det var mulig å forandre seg, ville jeg sikkert ikke ha lyst til det allikevel; og om jeg hadde lyst, så ville jeg heller ikke kunne gjøre noe som helst, fordi det i virkeligheten kanskje slett ikke fantes noe å forandre seg til.

La oss være alene, ta fra oss bøkene, og vi vil straks fortapes i den ubeskriveligste forvirring – vi vil ikke ha anelse om hva vi skal forholde oss til, hva vi skal støtte oss på, hva vi skal hate og hva vi skal elske, hva vi skal respektere og hva vi skal forakte.

Hjemme satt jeg for det meste og leste. Jeg ville døyve alt det som uopphørlig kokte og sydet inne i meg med ytre inntrykk. Og ytre inntrykk kunne jeg bare skaffe meg ved lesning.

Kan Det Ikke tenkes at fornuften tar feil i sine vurderinger av Det Nyttige. For kanskje ER Det Slik at menneske Ikke bare elsker Lykke og Velvære. Kanskje det i like høy grad elsker lidelsen. Kanskje lidelsen ER like Nyttig for Mennesket Som Lykke og Velvære.

...hva kan man i grunnen vente seg av et vesen som er begavet med slike merkelige egenskaper? La det overøses med alle jordiske velsignelser, la det drukne i lykke til opp over ørene så det bare bobler så vidt på lykkens overflate; gi det en slik økonomisk velstand at det ikke har noe annet å foreta seg enn å sove, spise pepperkaker og sørge for at verdenshistorien ikke opphører, - også da vil det vise sitt sanne jeg og av ren og skjær utakknemlighet, av ren og skjær spottelyst, gjøre en eller annen heslighet. Det setter selv pepperkakene på spill og går med hensikt inn for det mest fordervelige nonsens, pønsker ut den mest uøkonomiske galskap, utelukkende for å blande sitt eget fordervelige, fantastiske element inn i all denne positive fornuftighet.

Kort sagt, om verdenshistorien kan man si alt mulig, alt hva den mest løpske fantasi kan forestille seg. Bare en ting kan man ikke si om den, - at den er fornuftig.