Bokelskere.no

I går på toppen av verden hos en hertuginne, i dag aller nederst på stigen hos en pantelåner.

Han ble med ett i dårlig humør. Alle de små skuffene i hjernen, som skulle være fulle av vidd, lukket seg; han hadde mistet taleevnen.

Fru Beauséant så på Eugène med et blikk av den typen som skamløst gransket en mann fra topp til tå, som trykket ham ned og reduserer ham til ingenting.

Som andre store ånder ville han gjøre seg fortjent til alt han oppnådde.

Som den svikefulle grevinnen hadde sagt, var far Goriot en fåmælt og innesluttet mann. Og når man ikke snakker om sine anliggender, må man ha noe å skjule; slik resonnerer de, disse tomhodete mennesker som aldri har noe viktig å si og derfor alltid er like løsmunnede.

For øvrig var det ingen av menneskene her som uleiliget seg med å undersøke om ulykkene de andre påropte seg var virkelige eller oppdiktede. Alle næret de en gjensidig likegyldighet, iblandet mistenksomhet til hverandre, beroende på den enkeltes situasjon. Ingen var i stand til å lette de andres byrder, for hvis de tenkte gjennom alt det de selv bar på, brukte de opp all sin medfølelse.

Paris er i sannhet et verdenshav. Man kan forsøke å lodde dybden, men man kommer aldri til bunns. Og forsøk gjerne å utforske og beskrive det. Uansett hvor hardt man anstrenger seg, uansett hvor mange og hvor iherdige de oppdagelsesreisende er, vil det alltid være mulig å finne et uberørt sted, en ukjent hule, og også noen blomster, perler, sjømonstre og andre utrolige fenomener som litteraturens dypvannsdykkere har oversett. Pensjon Vauquer er et slikt monstrøst kuriosum.

Likeledes vil dere gjøre, dere som holder boken med en blek hånd og som, mens dere synker ned i en myk stol, tenker: Kanskje denne kan adsprede meg. Etter å ha lest om alle ulykker som i det stille har rammet far Goriot, vil dere spise middag med god appetitt og legge skylden for deres likegyldighet på forfatteren, som dere synes overdriver og tar seg for stor dikterisk frihet.

Hvem kan vel avgjøre hvilket syn som er det grusomste: knusktørre hjerter eller tomme hodeskaller?

I et hjørne er det satt opp en hylle med små nummerte rom til pensjonærenes servietter, som alle har flekker av vin eller mat. Her finnes også slike møbler som aldri helt vil gå i stykker, men som er henvist fra alle andre rom for til slutt å plasseres her, likesom samfunnets vrakgods til slutt plasseres på hospicene.