Bokelskere.no

Hvis noen finner opp en bil som går på dårlige vitser, vil du komme deg langt her i verden.

Hvorfor er vi alle så uendelig ensomme, undrer jeg meg. Kan all denne ensomheten virkelig være nødvendig? Med så mange mennesker som alle søker noe i hverandre her i verden, hvorfor må vi likevel være så isolerte? Hva er meningen? Er menneskenes ensomhet den næringen planeten vår trenger for å fortsette å dreie rundt sin egen akse?

Det viktigste er ikke de store tankene som andre har tenkt, men de små tankene du tenker selv.

Forståelse er ikke annet enn summen av misforståelser.

Vet du forresten hva "sputnik" betyr? På engelsk heter det travelling companion, reisefølge. Jeg oppdaget det tilfeldigvis da jeg slo opp noe i ordboka her om dagen. [...] Men jeg skjønner ikke hvorfor russerne valgte et slikt navn på en satellitt - en kald klump med metall som sirkler rundt jorda helt alene.

Da lærte man noe nytt i dag også... :)

[I]nnen hun begynte på det tredje året, leverte Sumire avskjedspapirene sine og la den akademiske verdenen bak seg. Hun hadde kommet til den konklusjonen at det bare var bortkastet tid å bli værende. Sannsynligvis hadde hun helt rett. Men hvis jeg får komme med en kjedelig og uoriginal innvending, tror jeg at det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger.

"There`s a great line by Groucho Marx," I said. "Shes so in love with me she doesnt know anything. Thats why shes in love with me."

Når det kommer til stykke, er det det du lærer med din egen kropp og dine egne penger du får mest bruk for, ikke den frysetørrede kunnskapen du finner i bøker. Slik er det med alt her i livet.

Folk forteller om seg selv i nesten forbløffende likeframme ordelag så snart de får sjansen:"Jeg er så ærlig og åpenhjertig at folk utnytter meg," kan de si, eller "Jeg er så følsom at jeg sliter med å finne meg til rette blant folk," eller "Jeg er en menneskekjenner" og så videre. Men jeg har ofte sett 'følsomme' mennesker tråkke på andres følelser uten grunn, jeg har sett 'ærlige og åpenhjertige' mennesker forstille seg med meningsløst sofisteri uten å merke det selv engang, og jeg har sett 'menneskekjennere' la seg lure trill rundt av helt åpenlyst falsk smiger. Så hva vet vi egentlig, når det kommer til stykket, om oss selv?