Bokelskere.no

Hun dukker opp overalt i landet, er hun som du alltid møter på, før eller senere, på bussen, på toget, på flyet, hun som du ikke legger merke til før du har satt deg, hun som du plutselig møter blikket til, og du rødmer, du blir varm, for det skal ikke gå an å forelske seg så raskt som dette, det skal ikke gå an slik, bare på utseendet, på et kort blikk, men det gjør det, og du sitter på bussen og tenker at du bør gå bakover nå, du bør si noe, tenker du, du bør gå av på det samme stoppestedet som henne, for du kommer aldri til å møte et finere menneske enn dette. Og hvis du bare våger det, hvis du bare sier noe nå, går av sammen med henne, går bort til henne, klemmer henne, da har du kanskje, kanskje, eller helt sikkert, møtt den ene personen i universet som kan gjøre deg til det lykkeligste mennesket som noen gang har funnes. Men du gjør ikke det. Du går nesten aldri av på samme stoppestedet. Du reiser deg ikke i bussen, sier noe til henne, eller ham. Dere blir sittende, ser på hverandre eller ser bort, til en av dere går av og du glemmer det noen timer senere, til en morgen, ti, tjue år senere, da du med ett kjenner det samme stikket, klarer å se henne for deg, og du vet at du skulle ha trukket i snoren den dagen, du skulle ha sagt noe. Du gjorde ikke det, og det eneste du sitter igjen med er vissheten om at du i hvert fall en eneste gang, ett øyeblikk i livet ditt, var elsket slik, helt uten forbehold, helt uten krav. Et eneste øyeblikk, et knips med to fingre. Melodramatisk.

"Har du i grunnen tenkt på at mennesket nesten utelukkende består av vann?" spurte Ennen. "Nei, hvor mye da?" "72,8%. Det er omtrent det samme som mengden hav på jorden." Har du noen gang tenkt på at om du strekker armene dine ut til siden, blir lengden den samme som høyden din?" prøvde jeg. "Noen ganger. Ikke ofte, men av og til, ja." "Da så."

(...) og far sover nå, ved siden av mor, ligger på ryggen med den ene armen rundt henne, og armen hans har sovnet, men han merker det ikke før han står opp, før han må riste liv i den inne på badet om morgenen, og det er da han ser det, i speilet, etter at han har kommet ut fra dusjen, at det er spor etter mor i armen, et lite søkk i armen, hvor hun har ligget, hver eneste natt i alle disse årene. Tenker på fars arm.

Jeg hadde sluttet å virke, hadde jeg. Ja. Ute av drift. Fra i dag sluttet dagene å ha nummer, de ble bare tirsdager. Fra i dag var jeg ikke lenger et tannhjul i maskineriet. Fra i dag av var jeg endelig ødelagt.

For du har vært der, du også, du har vært i den klassen der du forelsker deg i en av de andre, første eller tredje dagen, og rommet blir så uendelig lite, det blir trangt og vanskelig å sitte ved pulten, det finnes ingen steder du kan feste blikket, for om du ser på henne, på ham, vil alle skjønne det, og om du ser bort, ser vekk, ser i veggen, forbi vedkommende og mot tavlen, som om akkurat det mennesket ikke eksisterte, da vil de også skjønne det, og de vil tenke at du ikke er snau, som bare sitter der og later som om du ikke bryr deg. For det kan ikke skjules. Du er helt gjennomsiktig. Cellofan. Og du tåler like lite.

Det var dette jeg ville. Være et velfungerende hjul i verden. Gjøre det riktige. Ingenting mer.

Jeg hadde med meg to buketter, tulipaner og hvite trompetliljer, var mange som likte dem, fikk dem til å tenke på et eller annet, jeg vet ikke hva, men de pleide å si det når jeg kom inn på rommene med blomstene, når jeg hjalp pasientene med å sette dem i en vase, det var fine blomster, sa de, og så minnene, alltid minnene, mentale fotoalbum det tok år å gå gjennom. Fru Helgesen skulle ha blomster de siste dagene. Dagene var talte for fru Helgesen. Noen hadde ført regnskap og kommet frem til at nok fikk være nok.

Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden.

Men også den usynlige sees til slutt, som et hvitt omriss i bevegelse i naturen og det finnes ingen steder å gjemme seg. Den som gjemmer seg ved å krype ned i ett hull, dukker opp igjen ved åpningen av et annet, til våren. Lille muldvarp.

Det forandrer seg fra dag til dag. Noen ganger mer enn andre. Ikke mye, selvsagt, men om du ser nøye etter, hvis du trener, konsentrerer deg, vil du bli i stand til å se de bitte små endringene i huden, rynken over pannen som har forandret seg iløpet av natten, kan hende bare en halv millimeter. Men du ser det. Om du øver. Konturene av deg som blir tynnere, silhuetten svakere. Men du er ikke helt borte ennå. Det tar tid. Årevis. Men du forsvinner. Du forsvinner for deg selv, blir en annen, hver eneste dag. Du er ikke den du en gang var. De mikroskopiske cellene som utgjør ansiktet ditt på fotografiet dine foreldre har hengende i stuen, er borte, byttet ut med nye. Du er ikke lenger den du er. Men jeg er fortsatt her, atomene bytter plass, ingen kan kontrollere kvarkenes krumspring. Også slik med dem du elsker. At de med nesten stillestående hastighet smuldrer bort mellom armene dine, og du skulle ønske du kunne klamre deg fast til noe bestandig i dem, i skjelettet, ta tak i tennene, hjernecellene, men du kan ikke det, for nesten alt er vann og nytteløst å holde fast i. Så alle spor forsvinner, litt etter litt. Og senere forsvinner sporene de satte igjen bak seg, huset de bodde i, tegningene de lagde til deg, ordene de skrev på lapper som forsvant. Minnene du sitter igjen med som også til slutt slipper taket, som gammel tapet, og med tiden denne kloden i utkanten av den helt perifere galaksen, hvor det en dag vil være umulig å svare på spørsmålet, levde det noen her? Har noen bodd her? På jorden? Slik tenker jeg nå.