Bokelskere.no

Men hun smilte, og hun hadde så hvite tenner. Kanskje sto hun hver eneste kveld foran speilet og slipte og slipte emaljen med jernfilen fra hobbyrommet, mens tårene trillet.

“Var du glad i henne?” Hun rettet seg selv: “Er du glad i henne?” “Ja,” hvisket jeg. “Godt.” “Det er ikke sikkert det hjelper.” “Kanskje er det det eneste som hjelper?” “Mot hva da?” “Alt?”

Vi var hjemvendte astronauter i karantenebunkeren og NN spilte Cardigans, jeg åpnet øl etter øl og var den eneste som drakk, hjernen ble fylt av bomull og stemmene deres ble uklare, varme, deflektorskjold mot dødsstjernens stråler, jeg snakket om Jørn i Stavanger, om foreldrene mine, jeg sa at jeg ikke hadde noen planer om å dra og ble nesten lei meg da jeg så hvor glade de ble over å høre det, hvor fort mennesker ble avhengige av hverandre, hvor mye jeg allerede betydde for dem, og inni meg, et sted langt der inne, visste jeg at jeg kom til å få svi for dette, for at jeg gikk på tvers av alt jeg hadde bestemt meg for og åpnet meg opp slik, åpen for alle som ville ha meg. Og i morgen skulle fremtiden komme til Færøyene.

Jeg bidrar til bruttonasjonalproduktet, jeg også, gjør jeg ikke? Jeg gjør en viktig jobb som de fleste andre. Det er bare det at jeg ikke vil at det skal bli så mye styr på grunn av det. Jeg vil bare være i fred. Har du aldri likt tanken på at du var ett av mange tusen tannhjul i et kjempesystem, at bidraget ditt var verdifullt selv om ingen så det?

Magnificent. Magnificent. Desolation. Sa Aldrin. Kanskje verdens vakreste landskapsbeskrivelse.

Jeg skjønte ingenting. Eller alt.

Jeg har tretten år å fjerne. Det er ingen som har så mye viskelær.

Personen du elsker er 72,8 % vann og det har ikke regnet på flere uker.

Farmor hadde strikket en lue til meg, men hun hadde blitt senil siden sist, mitet litt taket, og luen var knall rosa, omtrent en meter lang og vid nok til at både jeg og Havstein kunne få hodet inn. Men den var varm og det var jo alltids noe.

Kanskje er det sånn, at det er de dagene folk dør på. De vanlige.