Bokelskere.no

Jo flere venner du samler, desto flere begravelser kan du komme til å måtte gå i.

Hun skulle flytte. Og derfor ville han ikke være sammen med henne lenger. Det er lettere å glemme dem som er rundt deg enn dem som allerede har dratt.

Hvis jeg kunne få et eneste ønske oppfylt, har jeg
tenkt at jeg ville ønsket at ingenting forandret seg.
Alt evig fiksert. Jeg ville ha forutsigbare dager.

....for tomheten var øredøvende, det var lyden av tusen hunder som ikke bjeffet....

På sett og vis hadde jeg forutsett dette. At det ikke kom til å gå så greit. Jeg har tretten år å fjerne. Det er ingen som har så mye viskelær.

Og så satt vi der. Kveldene oppe hos Ennen. Jeg og det mennesket du alltid ønsket du møtte. Og hun spilte Cardigans til det kjedsommelige. Mens jeg tenkte at jeg skulle ha møtt deg for så mange år siden, jeg skulle ha klemt deg.

(...)og jeg tenkte at du må huske å være snill mot henne, Sofus, du må fortsette å huske på å se henne like mye som du gjør nå, bry deg nok om livet hun lever også om ti år, du må ikke begynne å gjemme deg vekk, for da forsvinner folk, da mister du dem, én etter én, og de kommer aldri tilbake.

Jeg ville at alt skulle ha stått stille, fjorårets støv i karmen. Men det er nesten ingenting som står stille. For fjellene reiser seg, kontinentalplatene forskyver seg hvert år, og gamle vennskap ruster i regnet.

Tenk på dem som henter søppelet utenfor huset ditt, togføreren som får deg dit du skal. Kinomaskinisten som står inne i kontrollrommet og ser til at alt er i orden når du og mor går på kino. Ambulansesjåførene. Hun som rengjør hotellrommet ditt etter at du har dratt. Du ser dem ikke. Du kjenner dem ikke. Men du setter pris på at de gjør jobben sin, ikke sant? At de passer på deg. Kanskje er det bare det jeg vil. Passe på noen. Jeg vil bare være flink.

Og jeg tenkte på om det var mulig å gjøre det slik, å kvitte seg med alt man hadde, ikke stoppe, men gå tilbake til start, få åtte tusen og starte på ny.