Bokelskere.no

Hver morgen ligger dagen på sengen vår som en ren skjorte; denne uforlignelige fine, uforlignelige tette veven av renslig sannsigelse sitter som støpt på oss. De neste fireogtyve timenes lykke avhenger av at vi vet å gripe etter den når vi våkner.

Da en høyskattet, kultivert og elegant venn sendte meg sin nye bok, overrasket jeg meg selv ved å rette på slipset idet jeg skulle åpne den.

Tretten — jeg hadde en grusom glede av å stanse ved dette tallet. (Marcel Proust som sitert av W. Benjamin)

Alle har en fe som kan oppfylle et ønske. Men bare er fåtall er i stand til å huske ønsket de ytret; bare noen få gjenkjenner derfor oppfyllelsen senere i livet.

For samfunnslivets gigantiske apparat er meninger hva olje er for maskiner; man stiller seg ikke foran en turbin og oversprøyter den med maskinolje. Man spruter litt av den i skjulte klinker og fuger, som man må kjenne.

Ja, i mine øyne symboliserte anmerkningen «fravær: etthundreogsyttitre timer» en lang rekke med hederstegn.

Den som ser soloppgangen foran seg, våken, påkledd, for eksempel på en vandring, beholder dagen igjennom fremfor alle andre suvereniteten til en som er blitt usynlig kronet, og den som soloppgangen brøt inn for under arbeidet, han føler seg ved middagstid som om han selv hadde satt på seg kronen.

Arbeidet med god prosa har tre trinn: et musikalsk, der den komponeres, et arkitektonisk, der den bygges, endelig et tekstilt, der den veves.

På en av de gatene jeg senere skulle gjennomstreife på nattlige vandringer som ikke tok slutt, ble jeg, da tiden var moden og under merkverdige omstendigheter, overrasket av kjønnsdriftens oppvåkning.