Bokelskere.no

Det å se på tv blir for meg et oppslagsverk over hvorfor jeg ikke liker folk

Midt i all denne flinkheten har jeg vandret rundt i årevis. Jeg har våknet i den,sovnet i den.Jeg har pustet flinkhet og gradvis mistet livet.Slik er det,ser jeg nå.Gud forby at mine barn blir like flinke som meg.

Hva er dette for noe? roper jeg. Hva slags samfunn er det vi lever i når en stakkar ikke engang kan gå en kveldstur med sine egne tanker uten å bli forstyrret av mennesker som suser gjennom skogen med hodelykter? Selv ser jeg både løypa og trærne helt tydelig. Du må da forså at dette bærer galt av sted, sier jeg. Mosjonisten nikker spakt. Da forstår du sikkert også at jeg nå blir nødt til å konfiskere denne lykten, sier jeg. Han nikker igjen. Godt, sier jeg. Og jeg vil ikke se deg her ute med lykt en gang til. Og jeg liker ikke at du går så fort. Du får senke tempoet litt heretter. Har vi en avtale?

Jeg liker ikke folk. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de sier.

Vi pisser i kors, til ære for vår far og bestefar som skal stå her i tusen år. Nedtellingen har begynt.

Det begynner å bli folksomt i skogen. Utviklingen er mildt sagt uheldig.

Hoho! tenker kroppen. Sukker! Mitt legeme fylles av stille jubel. Det var lite som skulle til. Slik er vi konstruert. Så satans banalt.

det er jo helt uholdbart å innrømme at det er en selv det er noe i veien med. I hvert fall så lenge noen andre står klar til å ta på seg skylden

Hun gjorde det slutt med meg som om jeg var kjæresten hennes. Det var egentlig nokså imponerende. Et øyeblikk var jeg nesten stolt av henne. Der går min datter, tenkte jeg idet hun forsvant. Hun kommer til å klare seg bra

Min gode mann, sier jeg, skummet melk representerer det ypperste av hva menneskeheten så langt har klart å oppnå.(..) Og faktisk så frykter jeg at menneskene aldri vil komme lengre