Bokelskere.no

Løgn er et herlig virkemiddel som mange bruker for sjelden. Det er utrolig effektivt. Man sier en ting og mener noe ganske annet. Fantastisk.

Pingu, for eksempel. Denne tyskproduserte videopingvinen som min sønn elsker. Baa, baa, bababa, baa, baa, bababa, baba, baba, baba, baba, baba, baba, baaa, ba, ba, baaa, BAAAA! Denne kunne kverne hele dager i hodet. Fra jeg slo opp øynene om morgenen til jeg sovnet om kvelden.

Inne i butikken møter jeg min kone av alle mennesker. Hun bruker å være på jobb på denne tiden av døgnet, men det er hun tydeligvis ikke i dag. Hun har vel sine grunner.
Heisan, sier jeg.
Du ser ikke ut, sier hun. Jeg tar ikke for hardt i hvis jeg sier at min kone synes det er merkelig at jeg bor oppe i skogen for tiden. Hun skjønner ikke noe særlig av det, virker det som. Jeg vet ikke om jeg skjønner så mye av det selv. (...)

Men jeg var altså ute og syklet. Og så falt jeg. Nokså brutalt. Det går jo som kjent ofte unna i skogen. Og marginene er ofte små. (...)

Jeg er gravid, sier hun nå.
Himmel og hav, sier jeg. Igjen?

Dette var mye på en gang.

Jeg var uengasjert på jobben og jeg var det vel delvis også hjemme. Min kone hadde kommentert det flere ganger. Hun trodde det var henne det var noe feil med og jeg lot henne tro det, i mangel på en bedre forklaring. Det er jo helt uholdbart å innrømme at det er en selv det er noe i veien med. I hvert fall så lenge noen andre står klar til å ta på seg skylden.

Vi er norske og rare alle sammen. Og siden alle er rare, er det på en måte normalt å være rar, så konklusjonen blir at ingen av oss er rare. Bare norske.

kalven skal hete bongo etter min far, slår det meg mens jeg rusler tilbake mot skogen. selv om min far ikke het bongo skal kalven hete bongo etter ham. noen ganger må man klare å åpne seg for den slags koblinger

Teppe på teppe. Jeg burde begynne å skrive dikt.

Jeg har et påfallende, for ikke å si ekstremt stort kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. Jeg har alltid hatt det. Den er stor. Det fins ikke noe bedre ord for det. Lang og tung er den. Og tykk. Altså stor. På skolen kalte de meg Doppler med kuken.

Ræva mi ler.

Kjære landsmenn, roper jeg, jeg liker dere ikke. Dere må ta dere sammen. Dere må løfte blikket og slutte å være så forbanna flinke. Og dere høyrefolk må kvitte dere med de helvetes hundene deres og tørke av dere de tilfredse smilene, og dere må begynne å bytte. Og sykle. Vi må sykle og bytte som faen hvis vi skal ha en sjanse til å holde det gående. Og hvem eier vindens sus i trærne og blomstene på marken? Og teletubbiene må brenne i helvete, og faen, jeg går i stå, jeg er for full til å tråden i en nyttårstale, men Løvenskiold roper jeg, du må gi skogen tilbake til folket, for du eier den ikke egentlig, ingen burde kunne eie en skog, og far, fortsetter jeg, du er borte og jeg kjente deg ikke og jeg føler meg alene, jeg har alltid følt meg alene og jeg støter fra meg alle fordi jeg er en tosk som alle andre, og ingen kjenner meg så lenge jeg lever og jeg frykter at ingen kommer til å kjenne meg så lenge jeg lever og jeg gir opp og roper til slutt bare faen, faen, faen helt til jeg mister stemmen.