Bokelskere.no

Et problem med folk er at med en gang de fyller et rom, er det folkene man ser og ikke rommene. Store, øde landskaper slutter å være store, øde landskaper hvis de har ett eller flere mennesker i seg. Mennesket definerer hvor blikket skal ligge. Og menneskets blikk er nesten alltid rettet mot andre mennesker. På den måten er det skapt en illusjon om at mennesket er viktigere enn det på jorden som ikke er menneske.

Et nytt år med flinkhet og faenskap og tro og håp og kjærlighet i verden.
Men størst av alt er skogen.

Det er nokså begrenset hva elger kan få til, rent finmotorisk.

Og noen ganger må man gjøre ting selv om det ikke er moro, sier jeg. Man må våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av.

Skogen er lunefull, sier han idet jeg går ut av bilen, så vær forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er havet som er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mindre forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt.

Og jeg setter i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det.

Gud velsigne barnehagen.

Men som syklist tvinges man til til å bli en fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jaktmarker blir stadig færre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for oss, vi får ikke snakket vårt språk, vi er tvunget under jorden. Men vær på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at sinne og aggresjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe klarer å vralte seg inn og ut av bilen, slår tilbake med alle midler.

På den siste dagen i januar går det opp for meg at det er over en måned siden sist jeg snakket med mennesker. Det fungerer utmerket. Alt det man kan si til andre, og så har jeg ikke sagt noe av det. Jeg er et levende bevis på at det i grunnen ikke er så mye å si. Jeg er stolt av meg selv Det er en god start på året.

Tenåringsjenter har alltid fremstått som gåtefulle for meg, ikke minst da jeg var like gammel som dem. Og siden har jo avstanden mellom oss bare økt, som naturlig er, og nå har jeg altså min egen, og slik jeg så det denne kvelden for snart seks måneder siden, var det ingen grenser. Ta det mest irrasjonelle som tenkes kan og multipliser det med det største tallet du kommer på, så bor min datter vegg i vegg, ville jeg ha sagt.