Bokelskere.no

I stillhet er de hos hverandre. Det er ikke kroppene deres som er det viktige mer, men alt det andre , sinn, og tanker i ei nærhet så stor at de knapt tør puste.I ei kort intens stund kjenner Magret det nesten som ei handling som nesten er høgtid. Hun kjenner ei lykke så stor at den vil slite henne sund, og midt i den ei djup sorg fordi hun vet at dette er siste gangen. De er ved veis ende. Han skal kommme att flere somre, men med tunge visshet vet at hun at det blir denne gangen og det skal aldri hende mer. I øynene hans ser hun det samme og de holder om hverandre uten å si et ord. Ingen ord og ingen hverdag mer i denne stunda. Bare alvor og høgtid.

Hendene hennes svarer på kjærtegna hans, kroppen hennes lever under hendene hans, vil han og bare han og alt anna flyter bort i lengselen etter å være nær han.

• Det vart oppreisning, Oline, det vart det ja, sier Magret stille. - Du har fått att mor di nu.

Så, så, kviskrer hun, mens tårene renner ned over kinnene hennes. - Berre gråt nu. Det gjør deg godt det, berre gråt, det er bra. Ho faster ska hjølp deg nu, ingen ska få gjøre deg mer vondt. Ho faster ska hjølp deg.

Året 1809. Gjertrud, matmora på Innhaug, sitter på burstrappa og lar syn og tanker fare. Maikvelden ligger skimrende og røykblå over fjellbygda. Gardene luter tjærebrune og solsvidde i slake lier ned mot elva som snor seg gjennom dalbotnen. Kveldshimmelen har ennå en svak rødtone over fjellheimen i vest. Det har vært en velsigna god vår.

Denne innledningen til "Folket på Innhaug" av Anne Karin Elstad dukker opp i meg hver mai og gir meg lyst til å lese boka på nytt, - og jeg har gjort det en del ganger! :-)