Bokelskere.no

Vi har fått en kraftig påminnelse om at vi er lenkede jøder, lenket til ett sted, uten rettigheter, men med tusen plikter. Vi jøder skal ikke lytte til følelsene våre, vi skal være modige og sterke, tåle all motgang uten å klage, gjøre alt det vi kan og sette vår lit til Gud. En gang må jo denne forferdelige krigen endelig ta slutt, en gang må vi få være mennesker igjen og ikke bare jøder!

Livet mitt her er blitt bedre, mye bedre. Gud har ikke overlatt meg til meg selv, og kommer ikke til å gjøre det heller.

På den ene siden er jeg gal av lengsel etter ham, jeg kan nesten ikke være i stuen uten å se på ham; på den andre siden spør jeg meg om hvorfor han egentlig betyr så mye for meg, hvorfor jeg ikke kan ta det med ro igjen!

Kjærlighet, hva er kjærlighet? Jeg tror kjærlighet er noe som ikke kan uttrykkes med ord. Kjærlighet er å forstå en annen, være glad i vedkommende og dele lykke og ulykke med ham. Og etter hvert kommer også den kroppslige kjærligheten til, du har delt noe, gitt noe og fått noe, enten om du er gift eller ugift eller om du får barn eller ikke. Om det har gått på æren løs eller ikke har ingen betydning, hvis du bare vet at du har fått én ved din side for resten av livet, en som forstår deg og som du ikke behøver dele med noen!

Hver gang jeg går opp, uansett når, er det alltid for å treffe ”ham”. Livet mitt her er altså egentlig blitt mye bedre, fordi jeg alltid har et mål for øye og noe å glede meg til.
Du må altså ikke tro at jeg er forelsket, for slik er det ikke, men jeg har hele tiden følelsen av at noe fint kommer til å vokse frem mellom Peter og meg, noe som er vennskap og gir fortrolighet.

Hele dagen unngikk jeg med vilje å se på ham, for de gangene jeg gjorde det, så han også alltid på meg, og da – ja, da fikk jeg en god følelse inni meg, som jeg likevel ikke måtte få for ofte.

Kanskje du kan fortelle meg hvordan det har seg at alle mennesker er så opptatt på å skjule sitt indre? Hvorfor oppfører jeg meg helt annerledes enn jeg burde når jeg er sammen med andre? Hvorfor har vi så liten tillit til hverandre? Jeg vet at det sikkert er en grunn til det, men iblant synes jeg det er fryktelig leit at det er så lite åpenhet å finne, selv hos dem som står en nærmest.

Jeg led og lider av stemninger som (billedlig talt) holder hodet mitt under vann, slik at jeg bare ser tingene fra mitt eget synspunkt, uten noensinne å forsøke å tenke over det motparten har sagt og deretter handle i samme ånd som den jeg har fornærmet eller såret.

Bestemor må ha vært så ensom, så veldig ensom på tross av oss. Et menneske kan være ensom selv om det er elsket av mange, for hun er ikke ”den aller kjæreste” for noen.

Også sovner jeg med en vemmelig følelse av å ville være annerledes enn jeg er eller være annerledes enn jeg vil være eller kanskje oppføre meg annerledes enn jeg er eller vil være.