Bokelskere.no

Kafka elsket bøker. Han hadde dem alltid for hånden, kjøpte bøker og ga bort bøker til venner.

«Han var ikke på noen måte en «samler»; det som vekket hans begjær, var ikke antikvariske sjeldenheter eller fine innbindinger, men først og fremst teksten mellom permene. Han nøyde seg ikke med å kjøpe bøker — han leste dem.
«Alt i alt tror jeg vi bør nøye oss med å lese bøker som biter og
stikker. Hvis ikke boken vi leser ryster oss våkne som et slag i
hodet, hvorfor skal vi da lese den? For å bli lykkelige, som du
sier? Gode Gud, vi ville vel være like lykkelige uten bøker i det
hele tatt, og bøker som gjør oss lykkelige, kunne vi jo t i l nød
skrive selv. Hva vi trenger, er bøker som rammer oss som den
verste ulykke, f.eks. at noen vi elsker høyere enn oss selv dør,
bøker som får oss til å føle oss fredløse, langt borte fra alle mennesker,
som et selvmord. En bok må være som en øks for det frosne
havet inni oss. Det er det jeg tror.» (B. 27.1.1904)

Men det var en kategori bøker som opptok Kafka mer enn noe annet:

«Men midt i den eklektiske mangfoldigheten som kjennetegner hans interesser, er ett konstant: hans intense nysgjerrighet overfor andre menneskers liv. Det som synes å ha opptatt ham mer enn noe annet, var biografier, enten de handlet om de berømte eller de beryktede, eller om enkle mennesker, med alle intime og uavkortede detaljer, hele potpurrien av høye tanker og banalt miskmask, med alt det rotet og alle de trivialitetene som hogger og hoper seg opp i kolossale mangebinds-biografier eller i selvbiografier, dagbøker og brevsamlinger, som alltid hørte til hans yndlingslektyre. For ham, som trodde mer på ordet enn på virkeligheten, var de beviset på at det fantes folk i verden som var i stand til å sette den ene foten foran den andre og slik bevege seg i sin takt fra vogge og til grav. For en person som gang på gang følte seg lammet av angst og ubesluttsomhet, må det ha ligget en viss trøst i dette. «

«Brod var klartseende nok til å forstå Kafkas geni, lenge før noen annen ante det. I en følsom alder — han var knapt ute av ungdomsårene, men hadde allerede fått flere bøker trykt og var kjent på den kulturelle scene — hadde han tilstrekkelig storsinn og moralsk holdning til ikke bare å se, men også anerkjenne Kafkas overlegenhet, og det i en situasjon der man kunne vente nedlatenhet og sjalusi overfor en mulig rival. Han fikk på et tidlig tidspunkt den overbevisning, instinktivt og på grunnlag av et svært spinkelt materiale, at Kafka kom til å bli den viktigste forfatter i sin tid. Og da han var en som alltid på godt og vondt handlet etter sine instinkter, impulser og overbevisninger, gjorde han det til en av de viktigste oppgaver i sitt liv å arbeide for vennens suksess og anerkjennelse.

Det er meget mulig at størsteparten av Kafkas verk uten Brod ville ha gått tapt i Natten og Tåken som senket seg over verden. At det ikke skjedde, var Brods fortjeneste, og ingen betenkeligheter over utviklingen av hans Kafka-syn eller måten de posthume verkene ble utgitt på, må få lov til å fordunkle dette.»

«Franz så sjelden sin far, men hørte mer til ham enn han ønsket både den gang og siden. Den rungende kommando stemmen, det øresønderrivende vulgærspråket til den opphøyde guddommen, de tordnende truslene, alt dette nørte opp fantasier som aldri helt ville vike for det prosaiske bildet av faren slik han var i virkeligheten. Det førte også til at Franz gjennom hele sitt liv var sykelig følsom for støy.».

«Hele sitt liv følte Kafka at barndommen hadde forkrøplet ham og gjort ham uegnet til et liv blant de levende. Objektivt sett var forholdene han vokste opp under, ikke vesensforskjellige fra dem som kjennetegnet mesteparten av de jødiske middelklassehjemmene i Praha. Men følelsen av å være ulykkelig er for det første en høyst subjektiv opplevelse som bare har en overfladisk tilknytning til den objektive virkelighet. For det annet kan de fragmentariske fakta vi har om Kafkas liv i førskolealderen, fra 1883 til 1889, gi oss enkelte holdepunkter for å forklare hans lede og angst under en barndom som han aldri helt vokste ut av.»