Bokelskere.no

Dengang kunne en østerriker ennå føle seg styrket av et besøk i Tyskland. I motsetning til vår hensynkende krone hadde marken holdt seg storartet til denne tid, og gjenreisningen lot til å være i full gang. Alle tog presise på minuttet, alle hoteller velstelte og rene, overalt til høyre og venstre for jernbaneskinnene nye hus og nye fabrikker, alle vegne den prikkfrie, lydløse ordenen som en hadde hatet slik før krigen, og som en hadde lært å sette pris på igjen under kaoset.

Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest.

Jeg var to og tredve år, og jeg så min vei rett og lys foran meg. Denne strålende sommeren bød verden seg frem skjønn som en kostelig frukt. Jeg elsket den for nåtidens og enda mer for fremtidens skyld.

Så, 28. juni 1914, falt skuddet i Sarajevo. På ett eneste sekund smadret det den trygge og fornuftige verden der vi var oppdradd og vokst opp, og der vi følte oss hjemme. Den ble knust til tusen biter som et hult leirfat.

... det er bare i de første ungdomsår en synes tilfeldighet og skjebne er det samme. Siden har jeg lært at ens egentlige livsvei er avgjort innenfra; selv om vår vei synes å føre oss langt bort fra våre ønsker, så når vi likevel til slutt vår virkelige bestemmelse.

Det var neppe noe annen by i Europa der trangen til kulturliv var så lidenskapelig som i Wien, Det var århundrer siden det østerrikske monarki hadde hatt politiske ambisjoner eller hadde kunnet vise til særlige resultater i sine militære aksjoner. Nettopp derfor krevde nasjonalstoltheten en maktposisjon i kunsten.

Folk flest tror at det å bli rik er en jødes egentlige og typiske livsmål. Det er helt galt. Rikdommen er for jøden bare en gjennomgang, et middel til å oppnå det han virkelig vil, og på ingen måte det han innerst inne streber etter. Jødens egentlige ønske, det ideal han bærer i seg, er å nå opp i åndslivet, i et høyere kulturelt lag. Ikke det materielle, men det åndelige er det han søker.