Bokelskere.no

Teknikkens erobringer gjør mennesket til herre over naturens hemmeligste krefter, men en kunne fristes til å si at naturen tar en grusom hevn ved at fremskrittene fyller menneskets sjel med uro. Teknikken har ikke brakt noen verre forbannelse over oss enn at den hindrer oss i å flykte fra nutiden, om det så bare er for et lite øyeblikk. Tidligere slekter kunne i katastrofetider flykte ut i ensomhet og ødemark. Det er blitt vår skjebne å vite og føle alt ondt på jorden i samme time og sekund som det skjer.

Og der satt jeg på mitt værelse som alle andre, vergeløs som en flue og maktesløs som en snegl, mens det gjaldt liv og død, gjaldt mitt innerste jeg og min fremtid, gjaldt tankene som ble til i min hjerne, mine fødte og ufødte planer, min dag og min natt, min vilje, min eiendom, hele min tilværelse.

Så lenge verden stod åpen, og fredelige skip kunne seile på havene, var det om å gjøre å samle inntrykk og erfaringer for ondere tider.

Men det skulle gå noen år før jeg også forstod at prøvelser kaller på ens beste egenskaper. Forfølgelser og ensomhet herder og styrker en, dersom en ikke bryter sammen under dem. Det er her som i alle vesentlige ting i livet, en lærer ikke av andres erfaringer, men bare av sin egen skjebne.

..at vi hadde slike store poeter blant oss i vår ungdom. Men nettopp
derfor spør jeg meg selv i hemmelig bekymring:
Kan det tenkes slike mennesker som helt vier seg lyrikken i vår tid,
i våre nye livsformer som jager mennesket bort fra seg selv --
liksom en skogbrann jager dyrene ut av deres huler? . . .

..selv den uverdigste tid vil nå og da motta en slik kostelig udødelig
gave. Men lever ikke vi i en tid som ikke engang unner det fineste,
ensomste sinn stillheten, stillheten til å vente og modnes, til å tenke
og samle seg, slik det var dikterne forunt i den europeiske førkrigs-
verdens fredeligere tid?

..jeg vet ikke hvor mye disse dikterne betyr i dag, for en generasjon
som istedenfor denne fine musikk, gjennom mange år har hatt lyden av
propagandaens klaprende møllehjul og tordenen fra kanonene i ørene.

Jeg vet bare, og føler en plikt til takknemlighet for hva det betydde
for oss å ha mennesker blant oss som søkte en hellig fullkommenhet
i en mekanisert verden.

Den første verdenskrig hadde nemlig en fordel: Ordet hadde ennå
en viss makt. Det var ennå ikke ridd ihjel av den organiserte løgn,
propagandaen: folk hørte ennå på det skrevne ordet, ventet på det.

I 1939 var det ikke et eneste dikterord som gjorde den ringeste
virkning, hverken til godt eller ondt -- og til denne dag har ikke
en eneste bok, hefte, artikkel eller dikt gjort virkelig inntrykk
på massene eller innvirket på deres tankegang. ( . . . )

Den moralske verdenssamvittigheten var ikke så overtrett og
utvannet som i dag, den reagerte voldsomt med en hundre år gammel
overbevisningens kraft på enhver åpenbar løgn, enhver krenkelse av
folkerett og humanitet. ( . . )

Forfatterne kunne altså virkelig utrette noe i denne tiden, fordi
øret og sjelen ennå ikke var oversvømt av de ustanselige radiobølgene.

..En stor dikter som spontant gav uttrykk for sin oppfatning, virket
tusen ganger sterkere enn alle statsmennenes offisielle taler.
Om dem visste folk at de var taktiske og politiske og beregnet på
øyeblikket, og i beste fall bare gav halve sannheten. Dengang var
folk uendelig mer sikre på at en dikter alltid uttrykte en ærlig og
objektiv oppfatning. Skuffelsen kom senere:

De miitære kjente til dikternes posisjon, og gjorde alt de kunne for
å knytte til seg mennesker med moralsk eller åndelig autoritet til
propagandatjeneste:
de skulle forklare, bevise, bekrefte og sverge på at all urett og
all ondskap bare var på den andre siden; all sannhet og rett
tilhørte deres egen nasjon.

Varje gång jag samtalar med yngre vänner och berättar
om tiden före det första kriget
märker jag på deras förvånade frågor hur mycket av det som för mig
fortfarande är en självklar verklighet
redan blivit historia eller något ofattbart i deras ögon.

Och en hemlig instinkt inom mig ger dem rätt:
mellan vårt i dag, vårt i går och i förrgår är alla broar rivna.

Det er her som i alle vesentlige ting i livet, en lærer ikke av andres erfaringer, men bare av sin egen skjebne.

Ingenting er mer skadelig for et åndsmenneske enn mangelen på motstand. Først når jeg står alene og ikke lenger har ungdommen omkring meg, er jeg nødt til å bli ung igjen selv. (Benedetto Croce)

Ingenting var så skjebnesvangert for den tyske republikken som det velmente forsøket på å gi folket og til og med republikkens fiender full frihet. For det tyske folk, som var så disiplinert, visste ikke hva det skulle gjøre med denne friheten sin, og stirret alt utålmodig etter dem som skulle lenkebinde det igjen.