Bokelskere.no

*Men det er ting en mann ikke kan tåle, for gjør han det, har han ikke rett til å kalle seg en mann. "Jeg har en underlig følelse av at jeg hører meg selv på avstand."Og det er når han blir lovet å få frihet og ikke får det. Man kan tåle mye i lang tid. Men til slutt, lik en hest som steiler mot pisken, må du nekte å tåle mer. Når den dagen kommer, sier du: "Nå tar jeg livet mitt egne hender. Ellers er jeg en hund, eller en slange, eller en orm, ikke en mann." *

Ingenting blir noen gang borte. Det er rundt deg lik steiner som ligger på bakken. Noen snubler du over. Andre kan du plukke opp og kaste. De ligger der. Hele tiden.

Jeg hadde rett og slett vært for redd til å kunne bevege meg. Det var som å gå i mørke og plutselig bli oppmerksom på noe som rører på seg: du kan ikke se noe, og du er ikke helt sikker på om du virkelig hørte det: kanskje det slett ikke er noen egentlig fare: det er bare et varsel, en foruroligende mistanke om at natten ikke lenger er så trygg som du bestandig har trodd.

Å være fri er å være der du hører hjemme: våge å være den du er.

"Men hva venter du av meg , far. Si meg det. Hva er `en mann?" " En mann har hår på brystet, og han promper som en hest"

Far. Bestandig far.Ingen andre enn han. De andre virket som små greiner og kvister man må få av veien for å komme opp til stammen på det digre, solide treet du har lyst til å klatre opp i. Jeg fikk aldri tak på ham. Den harde trygge greinkløften jeg aldri nådde.

Spor. Spor. Over fjellene til Tulbagh, til Worcester, noen av dem merket med blod. Fluktspor. Spor hjemover. Ingen av dem er likevel synlige, borte i vind og regn. De er der, men du kan ikke se dem. Ingen fotspor fra verdens gry, dette, for alltid preget i stein.