Bokelskere.no

Da går noget op for henne. Alt det vonde, all forgjeves lengten, alt skuffet håp, alt nag og savn, de plutselige slagene som en dovner litt bort av, så det kanskje går år før en riktig fatter hva det var som hendte, det er viten om livet som kommer til en. Bitter og vanskelig, tung å komme igjennom, men den eneste veien til kunnskap om seg selv og andre. Av medgang kommer overmot, motgang er til å få forstand av. Efter all medfart kommer kanskje alltid en dag da en tenker: Det var vondt, men en befrielse allikevel. En spjære i min uvitenhet, en hinne som brast for mitt syn.

Ett har hun med sig op igjen, livet. Livet, som til enhver ti, selv når det er kummerligst, bærer alle muligheter i sig, som det tørre og uanselige frø gjør det. Ingen ser dem. Men de er der.

Dagen folder sig ut varm og vakker. Han flør, så det monner og ses. Langsomt, men sikkert fylles den veldige skålen. Blanke tunger slikker fjæren, går opp med en hvesen og tilbake med et sukk, vinner litt på den for hver gang, levner efter sig en flytende kniplingskant som blir borte i neste tunge. Skapelsen fullkommes. En høiere grad av verdensorden opstår med flo sjø.

Hvor hun enn ser hen i det lille stuende fulle lokalet, hvor luften står stind av pudder, støv, tobakk og den egne lukt som er i gamle teatre, sitter mennesker to og to. Da hun plutselig får øie på en kvinne som ser ut til å sitte alene nogen plasser lenger frem, er det som om all kvinnelig ensomhet veldet inn over henne. Den tilbakeholdne, litt avvisende damen uten følge, hun, som møtes av ingen, når hun går av toget eller på land, som ser sig søkende rundt efter et bud, når andre omringes av glade ventende --- hun, som i kupèen eller spovognen ikke kan få sine øine fra det pludrende og leende barnet på en fremmed mors fang, som bøier sig og klapper dyret på veien, fordi hennes hender aldri får kjærtegne, er urolige efter forgjeves søken efter noget å slutte sig om -- å, Alberte kjenner henne nu, vet hvem hun er, skjelner henne uten vanskelighet ut fra de andre. Før så hun henne aldri.

Intet er uhelbredelig, alt går over. Fra det første støt i en, som varsler fare, tvers gjennem febertider av urolig drømmeri, når man sikkert frem til frihet igjen. En dag er det hele falt ut av tanken av sig selv, ligger glemt bak en.

Kulde, mørke og pengemangel, disse tre, disse uovervindelige tre, som hver for sig kan dræpe al glæde, slutter nu under jul en forfærdelig pakt med hverandre, herjer livet og lægger det øde.

Jeg er kommet til det, at skapelsen så langtfra er ferdig. Det er galt å fortelle oss, at den det er og at Gud fant allting godt. Er han til, må han være fortvilet over hvor uferdig det er alt sammen, især menneskene. For det har mange evner, men ingen forstand på å bruke dem.

Snakke sammen -- det kunde bli som å åpne for egen styrke, den lille en har. Så den rant ut av en som blod av en kuttet åre og lot en hjelpeløs tilbake.

Og hvad skulde hun si, hun for sin part?
Jeg er fremme nå -- jeg har gått langt og dumt, men jeg fant hit til slutt. Jeg er voksen og vet, hvad livet er og hvad jeg gjør, og at her vil jeg være. Her kan jeg folde mig ut til menneske --

Den eneste, som kan rydde op i mitt rot av et liv, er jeg selv, og jeg har ikke krefter, ikke evner, ikke mot--

Ømhet! Ingenting behøver vi som det. Vi lever av det. Menns ømhet, barns ømhet.
Arbeid er vel og bra, det er nødvendig som mat og drikke, jeg ønsker jeg hadde et ordentlig arbeid. Men nok er det ikke. Kom ikke å si at det er nok.

Meget ømhet behøver vi, meget mere enn mennene.

Hvordan skulde vi ellers våge å innlate oss på alt det vanskelige? Sånn har naturen innrettet det for å få viljen sin. Får vi bare ømhet kan vi visst holde ut med hvad som helst. Men det fatter de aldri de toskene-