Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
I månadsvis slo eg meg overalt. Eg passa ikkje på, og eg slo meg overalt. Jo meir vondt eg hadde , jo meir slo eg meg.
Hundrevis av svart-kvitt-foto som ikkje viste anna enn hendene mine. Hendene mine på gitarstrengar, hendene mine rundt mikken, hendene mine langs kroppen, hendene mine som kjærteiknar folkemengda, hendene mine som trykker andre hender i kulissane, hendene mine som held ein sigarett, hendene mine som tar på ansiktet mitt, hendene mine som skriv autografar, dei febrilske hendene mine, dei bønfallande hendene mine, hendene mine som slenger kyss og hendene mine som stikk sprøyter. Store og magre hender med blodårar som små elvar.
Når eg ser på deg så har eg like vondt i magen som framfor ti tusen menneske, ver så snill og slutt med det og ta meg i armane dine ...
Ein kan aldri forutsjå. Verken korleis tinga vil utvikle seg eller kvifor dei enklaste ting brått får heilt sinnsjuke dimensjonar.
Look at any pregnant woman: You think that she's crossing the street or that she's working or even that she's talking to you. Wrong. She's thinking about her baby. She'll never admit it but not one minute goes by in those nine months that she's not thinking about her baby.