Gunnar Ekelôf sier
at vi kan være hjemløse hjemme

Jeg sa det til alle
Jeg hadde en lykkelig barndom,
sa jeg, vi hadde det så fint.
Moren min lagde fiskegrateng.
Men et sted der inne
står moren min og gråter,
tårene hennes sprer seg i elver,
elvene deler seg opp i deltaet,
fyller grunnvannsbassengene
under et helt rike
for her skal det aldri mangle,
her er det mer enn nok tårer å ta av,
mer enn nok til de neste generasjonene

Hjem til personligheten min,
denne identiteten
som påstår at hun er meg,
som jeg trodde jeg hadde klart å riste av meg
på veien hjem,
det er derfor jet løp opp trappene,
men så vener hun på meg
rett innenfor døra,
og jeg som trodde jet kunne starte på nytt,
riste bekymringene ut av sengetøyet,
senke meg ned i sofaen,
lene meg inn mot sofaens skulder,
lukke øybene
og være en annen
Men det er hit jeg skal,
det er her hjemmet samler smulene mine

Kan jeg noen gang unnslippe et hjem?
Den trange genseren, den stramme kragen?
Moren min med der fuktige hjertet sitt i hånden,
faren min og steintavlene
han bar ned fra fjellet?

Eller vil hjemmet følge etter,
finne meg uansett hvor jeg drar,
oppsøke meg om kveldene,
overtale meg,
leie meg tilbake
dit tankene går
når det blir natt

Jrg sier ja og ja og ja og ja,
for det går bra,
for det går bra så lenge det går bra,
og det går bra,
helt til den dagen jeg sier nei

og det gikk bra
helt til det ikke gjorde det lenger,
men det var ikke hjemmets feil,
For hjemmet hadde advart meg,
kysset meg på kinnet
og sagt at jeg måtte være forsiktig der ute,
at hvert skritt vekk førte med seg risiko,
at jeg aller helst burde holde meg hjemme,
slik alle helst burde holde seg hjemme
i hjemmene sine, i armkorker,
under det svake lyset av stuelamper

og Laura Djupvik skriver
at hjertet er ingen logrende hund,
hun har kanskje rett.
Eller kanskje ikke,
kanskje hjertet bare har glemt
hvordan det er å logre,
at det sitter med slakk hale
og venter på noen,
slik hunder ofte gjør

Du tror kanskje hjemmet er det tryggeste stedet
i hele verden, at du bare kan låse døra,
men det er her ulykkene skjer,
det er her flest kvinner blir drept,
dyttet, slått, kvalt, stukket med kniv og skutt,
på soverommet, i stua, i gangen
på kjøkkenet, på badet
ved bordet, foran tv-en, ved vasken,
i senga, på gulvet,
hjemme ved peisen,
hjemme der hjertet er,
hjem, kjære hjem

for så lenge vi ler,
gråter vi ikke,
og så lenge vi ikke gråter,
går det bra,
hører vi til her,
og jrg kan sette over vannet
til potetene