Gunnar Ekelôf sier
at vi kan være hjemløse hjemme

Jeg sa det til alle
Jeg hadde en lykkelig barndom,
sa jeg, vi hadde det så fint.
Moren min lagde fiskegrateng.
Men et sted der inne
står moren min og gråter,
tårene hennes sprer seg i elver,
elvene deler seg opp i deltaet,
fyller grunnvannsbassengene
under et helt rike
for her skal det aldri mangle,
her er det mer enn nok tårer å ta av,
mer enn nok til de neste generasjonene

Hjem til personligheten min,
denne identiteten
som påstår at hun er meg,
som jeg trodde jeg hadde klart å riste av meg
på veien hjem,
det er derfor jet løp opp trappene,
men så vener hun på meg
rett innenfor døra,
og jeg som trodde jet kunne starte på nytt,
riste bekymringene ut av sengetøyet,
senke meg ned i sofaen,
lene meg inn mot sofaens skulder,
lukke øybene
og være en annen
Men det er hit jeg skal,
det er her hjemmet samler smulene mine

Kan jeg noen gang unnslippe et hjem?
Den trange genseren, den stramme kragen?
Moren min med der fuktige hjertet sitt i hånden,
faren min og steintavlene
han bar ned fra fjellet?

Eller vil hjemmet følge etter,
finne meg uansett hvor jeg drar,
oppsøke meg om kveldene,
overtale meg,
leie meg tilbake
dit tankene går
når det blir natt

Jrg sier ja og ja og ja og ja,
for det går bra,
for det går bra så lenge det går bra,
og det går bra,
helt til den dagen jeg sier nei