Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Et skjellsettende gløtt inn i psykiatrien gjennom blikket til en som jobber på innsiden.
Med det siste lobotomiinngrepet i Norge i 1974 ble psykiatriens overgrepshistorie erklært avsluttet. Men fortsatt er rommene lukket. De moderne overgrepene er tilpasset vår tid. Vi ser dem ikke.
Lukkede rom skaper kulturer hvor utydelig diagnostikk, mangel på retningslinjer og maktmisbruk råder. Tilfeldigheter og den enkelte behandlers skjønn får fritt spillerom. Ubegrunnet tvang og skadelig medisinbruk ties ihjel. Myke overtramp skjules av psykoterapiens godhetsteppe. Usynlige valg sorterer verdige trengende fra de uverdige.
"Tvang og tvil" stiller nysgjerrigheten og vekker frykten. Boka er så spennende som bare virkeligheten kan være.
Historien er både hverdagslig og fremmed. Forfatteren viser frem en underlig, skremmende og rørende verden, med skjebner du aldri vil glemme.
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2017
Format E-bok
ISBN13 9788248920090
EAN 9788248920090
Omtalt sted Norge
Språk Bokmål
Sider 350
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hvis dette var en eksamensoppgave, kan det hende den hadde fått en strykkarakter. Det er fordi den ikke ville svart på oppgaven.
Til å hete "tvang og tvil", handler denne boken meget lite om det emnet. Jeg ville heller endret navn til "intriger i psykiatrien", for det er dette hele boken kretser rundt. Det kan sikkert være interessant for mange, men tittelen blir villedende og kan derfor komme til å engasjere feil målgruppe?
Det har lenge skremt meg litt hvor tilfeldig det er hvilke suicidale mennesker som må reddes og beskyttes fra seg selv til de har kommet ut av den akutte fasen, og hvilke mennesker som heller får beskjed om å gå ut øyeblikkelig og at Norge er et fritt land og at man står fritt til å velge mellom liv og død. Det er akkurat som noen er verdifulle mens andre er verdiløse. Boken styrker bekymringen min i den sterke kjærligheten forfatteren føler for psykotiske gutter - og den sterke avskyen mot jenter med borderline. "En klassisk boderliner, få den ut så fort som mulig" eller "her er det psykose involvert, nå må vi forte oss å iverksette tvang så han ikke skal gjøre noe han angrer på!"
Selv om boken var full av interessante betraktninger, og det var interessant å lese bøker innenfor murene fra et annet perspektiv enn det jeg er vant til å betrakte ting fra, ble ikke uroen min mindre. Og det var ikke frykten for at det finnes for mye tvang i psykiatrien som tok tak i meg, men den store forakten mot jenter med feil diagnose.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMin barndom kan jeg ikke gjøre om på. Som voksen har jeg et valg, jeg har et ansvar. Og jeg tror alle mennesker har stor evne til heling, livet gjennom.
Legemiddelindustriens medvirkning må anses som ren korrupsjon, med betydelig inntjening som resultat. Som kommersiell aktør har industrien en unik posisjon med sugerør direkte inn i statsfinanisierte ordninger. Pasientene er sårbare. Psykiatere har medvirket med sitt godkjenningsstempel. Det tjener ikke standen til ære. Diagnosenes vitenskapelige forankring har vist seg å være svak. Hvordan kunne noen i utgangspunktet tro at dette skulle ha noe med vitenskap å gjøre?
Med økende erfaring våger jeg mer, for jeg har sett hvor uheldig tvang kan være. Ikke først og fremst av hensyn til menneskeverdet, men for pasientenes muligheter for tilfriskning. Tvang fratar ansvar, skaper ofre, hindrer mennesker i å komme i posisjon til seg selv og sitt eget liv. Det gjelder særlig pasienter som strever med regulering av følelser og impulser, (...)
Manikere tåler det utroligste. I akutt fase mener jeg fortsatt at man må være villig til å skyte med kanon. Senere får man tune seg inn.
Manikere kan virke robuste, der de raver omkring. Men ofte fornemmer jeg fortvilelsen, rett under overflaten.
Diagnoser blir lett objektiviserende og dermed marginaliserende kategorier. "Den andre" blir "det andre".
Iblant beskrives en ro, nærmest et avklaringens lys over den siste tiden før et selvmord. Som om den som tok livet sitt hadde bestemt seg. Som om dette var gjennomtenkt, en ønsket, en villet handling. Det minsker ikke smerten for de etterlatte. For dem fremstår handlingen som like sjokkartet uforståelig og uforsonlig.
En sykdom er fremmed for organismen. Den kommer kastet på deg, eller sniker seg inn, utenfra. I den ligger en forestilling om at man igjen kan bli frisk. Men det må også en ytre kraft til: noe eller noen som kan kurere deg. Du selv blir avmektig, objekt for hjelperens velvilje. Det er hjelperen som sitter med definisjonsmakten.