Mange interessante historier. Som helhet en fin antologi. Savnet biografiske opplysninger underveis. Til en viss grad fik jeg noen svar i etterordet - kanskje dette like gjerne kunne vært et forord?

En norsk science fiction-antologi med både noveller og dikt. Forfatterne utforsker noen interessante ideer og skrev dem frem på interessante og kreative måter. Det ble av og til litt tilslørt av påtatthet, unødvendig kompleksitet eller kunstneriske friheter som muligens appellerer mer til medforfattere enn lesere, men helhetlig sett syns jeg ikke at det var så aller verst! Mye kult, artig, rart og spennende! Kommer til å beholde denne i bokhylla mi, ja 😊

Jeg har skrevet en kort oppsummering + anmeldelse av hvert bidrag, men må først bare nevne at etterordet i seg selv nesten er verdt anskaffelsen. Spesielt hvis du ønsker å lese om sjangerdefinisjon og få en innføring i og et historisk overblikk over norsk science fiction.

Rannveig Fern Leite Molven – Frø - ★★★

Jeg fikk ikke så veldig mye ut av denne. Situasjonen er jo interessant; en familie er på reise til en annen planet og har med seg livsnødvendige frø. Det er i hvert fall slik jeg tolker det. De forbereder seg og snakker om hvordan livet kan komme til å bli, og hvor mye de ikke vet om livet i fremtiden. Teksten er veldig kort, og det er begrenset med plass til å bli kjent med personene. Vi får vite nærmest ingenting om hva som har skjedd tidligere heller. Jeg sitter med mange spørsmål, men det kan nok være litt av poenget; fremtiden er like uklar og full av bekymringer, men vi gjør allikevel så godt vi kan med det vi har. Litt kjedelig historie, kanskje. Blir ikke så veldig engasjert, tankefull eller revet med.

Ingeborg Arvola - Vi tar imot alle – ★★

Her datt jeg raskt ut av mitt indre lesefartøy og fant heller ikke veien tilbake til det. Så da fløt jeg bare rundt i en uoversiktlig smørje av forvirrende setninger og tullete nyord – som jeg skjønner er ment å fremmedgjøre fordi historien handler om fremtiden, men som bare føltes masete og irriterende for meg. "Fånk" og "wånk" og "dikk", liksom? Det er nesten som om teksten er et førsteutkast som ennå ikke har blitt korrekturlest/språkvasket. Må også nevne at jeg ikke skjønner hva slags verden det er snakk om; alt er så uoversiktlig og rotete, og hverken personene eller historien skjønner jeg meg noe på.

Her er noen kleine eksempler:

jeg er allerede avstilt, sa han, alt du trenger å gjøre er å avstille
din prevensjon (16)

(…) og plutselig Annies hårstrå over mine fingre, WÅNK! Jeg rev opp
vinduet og kastet sengetøyet, flagret ned og vekk og jeg tenkte: må
finne mulighet for vekk. (16)

Annie bare: brrr, jeg fryser, kjenn! Så kjenner vi på hverandres
armer. Gåsehud (fint ord, favorittord, tror jeg). (17)

Kjersti Wøien Håland – Jona - ★★

Dikt er ofte en stor utfordring for meg å lese. Jeg liker dikt når man leker med språket, eller når man gransker virkeligheten og følelser på en ny måte. Men jeg må i det minste føle at jeg har et grep om språket. At det gir mening eller får meg til å føle noe. Her har vi et langt prosadikt på nynorsk som hverken gir mening for meg eller får meg til å føle noe som helst. Kan godt hende at det bare skyldes nynorsken, for så vidt. Det er tungt å lese. Kanskje jeg burde gitt den en sjanse til og lest veldig sakte, men jeg har virkelig ikke lyst, altså.

Lasse W. Fosshaug - Akson - ★★★★

Dette var både mer forståelig og interessant. Man følger en fyr som jobber i big tech, en som har «høyst eksepsjonell forståelse av språk, logikk, maskinkode, kjemi og elektrisitet kombinert med en enestående kreativitet.» (50). Han jobber med nyskapende teknologi, og oppdraget hans er å «redde verden» ved å «løfte datamaskinens utvetydige logikk ut i den fysiske manifestasjonen av sansene våre, også kalt universet.» (52). Dette virker meget lovende, og han kan med selvsikkerhet erklære at «denne teknologien vil endre alt! Med nok datakraft kan vi simulere hele galaksen, løse klimakrisen, fattigdom blir historie, rent vann til alle.» (58)

Men det er ikke så enkelt, naturligvis. Interessekonflikter og kapitalistiske krefter fører ofte til menneskelig lidelse. Det er mulig at novellen fordrer en litt vel kynisk visjon av fremtiden når den gir et ubehagelig innblikk bak teppet på kontorene til egoistiske og ambisiøse nerder uten etiske betenkeligheter, men … hvorfor ikke?

Lasse W. Fosshaug - Totem - ★★★

Denne var uklar for meg; det var flere sentrale ting jeg rett og slett ikke forstod meg på. Disse såkalte «jordbundne» og «agodzaahiene» skjønte jeg var viktig av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke å finne ut av hva de var, eller hvordan de var viktige. Jeg likte språket ellers, og jeg syns det var en fin leseopplevelse, liksom, men når man skal gjøre ting så uklart, så får man jo ikke frem budskapet sitt. Sånn sett ser jeg ikke helt poenget med å utelate så mye informasjon om tingenes tilstand. Jeg er i tillegg usikker på hva hovedpersonen driver med, og hva som skjer. Prøver forfatteren å si noe om vårt forhold til naturen? Hakke peiling. Hva med språket, da? Kanskje.

Det virker for meg som at historiens modus var observerende og stemningsskapende mer enn tenkende og handlingsdrevet. Og det er greit nok.

Ordene var som sprellende ørreter i nevene. En må drepe ørreten med en
gang. Ikke vise dem fram først, slik det var blitt gjort en gang i
fremtiden. Ørretene ble holdt fram foran lys mens de gispet etter
luft. Bare via gjellene og via vannet nådde luften cellene. (78)

Martin Ingebrigtsen - Dikt - ?

Neimen om jeg vet. Blir bare frustrert og føler meg dum av sånne dikt. Ikke noe hyggelig.

Cathrine Knudsen - Villfarelsen - ★★★★

Dette er novellen som handler om barneandroider. Jeg syns starten var litt vel kryptisk, men etter hvert ble historien ganske fin og forunderlig fragmentert (minner og følelser og tanker fløt frem og tilbake og overlappet hverandre), og dette vekket nysgjerrigheten i meg og fikk meg et øyeblikk til å se hukommelse i et nytt lys. Det ble trist, men også veldig fint.

Kristoffer Ringerike - Føniksdansen - ★★★★★

Jeg er en mumie, der jeg ligger i en sykeseng og prøver å venne meg
til den nye kroppen min. Jeg døde i går og ble gjenfødt i natt. (123)

Denne handler om gjenfødelse ved å overføre alle minner/hele personligheten til en ny, yngre kropp. Evig liv er selvfølgelig ikke en ukjent tematikk innen science fiction. Dette baserer seg naturligvis på at vi ikke har sjel, men heller bare består av data og biologiske prosesser. Dessverre og typisk nok koster denne overføringen maaaassse penger, og mange er nødt til å jobbe og spare mye for å få råd til å bli gjenfødt, og så blir det å jobbe og holde på nok et liv for å få råd til det igjen. Forfatteren poengterer at, jo, da, «arbeidere sliter fortsatt med å få endene til å møtes, middelklassen jobber iherdig for å ikke rykke ned, og overklassen lever som halvguder. De rikeste kan kjøre kroppene sine helt ned i kjelleren i løpet av få år, for så bli gjenfødt. Med flere milliarder på konto, er kostnadene knapt merkbare for dem.» (128)

Men selv om jeg syns slike historier går igjen, syns jeg fremdeles at de godt kan fortelles igjen og igjen. Både evig liv og kapitalisme rokker ved grunnleggende menneskelige behov og fordrer viktige filosofiske problemstillinger og bør diskuteres og konfronteres på mange ulike måter, fra mange perspektiver og av mange forskjellige grunner. Så dette var bra!

Hilde Østby - Destinasjon X - ★★★

Det samme kan for så vidt sies om ideen i denne novellen: tankereiser. Man kan koble seg på en maskin og leve et perfekt liv inni den.

Stort sett vil tankereisene basere seg på minner fra steder du har
vært, satt sammen på nye måter, og med elementer av fantasi og
dagdrømmer, materialet er uendelig om man bare klarer å forsvinne inn
i hjernes DMN-modus, der dagdrømmer og minner, fremtidsfantasier og
ideer lever side om side, det er denne modusen gjerne er i når du bare
venter på bussen, uten ytre stimuli – jeg mener, det var sånn vi
ventet på bussen før, før alt ble uendelige kilder til
oppmerksomhetsøkonomiske gullgruver. (142)

Hva sier dette om oss og livet vi lever? Hvorfor higer vi etter drømmene våre? Hva gir det oss om vi får oppfylt dem? Hva mister vi?

Fortelleren er en som har vært med på å utvikle teknologien, men har ikke prøvd den selv ennå. Igjen skyldes dette prisen. Generelt sett var historien ikke så aller verst, men den var litt enkel, det var mye infodumping, og ønskeoppfyllelse som tema ble ikke utforsket godt nok etter min mening.

Lara Okafor - Sjufold - ★★★★

Denne likte jeg godt. Cyberkrim! Forfatteren var flink til å si mye med få ord. Samtidig handlet den om mye forskjellig: Det var en fange, en mystisk prosedyre og en enda mer mystisk prosedyre som ble gjennomført. Folk dør og sånt. Det var en slags tankeresponsiv teknologi som tar livet av deg om du viser tegn på manglende lojalitet, og så var det noe om ideen om nøytrum som en «stabil kjønnskategori», uten at forfatteren gikk inn på hva det egentlig innebar. Slik sett var det for så vidt flere ideer her som jeg syns at ikke blir fulgt opp. Det var også en konspirasjon som foregikk, og historien vekslet mellom spennende og interessant. Så tar den slutt. Jeg skulle gjerne lest videre, men det er kanskje bare et positivt tegn?

Sigbjørn Skåden - Ei strand - ★★★★

Fortelleren selger (eller «odler») abonnementer av leviterende løver. Eller planter som kalles løver. Eller det er ikke abonnementer folk får, men såkalte avskygninger. Tror jeg. Det var ikke så lett å forstå seg på hva greia var, her heller, men jeg likte den allikevel. Det var noe sårbart og urovekkende over det hele, som traff meg litt. Forfatteren leker seg med form også, i form av lange fotnoter, så jeg syns det hele var en kreativ utførelse av oppgaven, til tross for at det ikke var mye science fiction involvert.

Denne setningen i novellen er en passende beskrivelse av min leseopplevelse:

Det hele blir unødvendig komplisert og da jeg våkner husker jeg få
detaljer, men det jeg i hovedsak ligger igjen med er følelsen av at
dette kattehåret er noe jeg kunne ha behøvd i livet mitt. (182)

Olav Løkken Reisop - Mistberget - ★★★★

En historie om en miljøverner og teknologi som kan la oss kommunisere med trær. Det oppstår også et ganske mystisk værfenomen. Det gir mening mot slutten av historien, som for øvrig med fordel kunne vært litt lenger. Karakterene var dessuten litt kjedelige, men jeg syns historien var akkurat passe diffus til at jeg kunne kose meg med det ubesvarte og reflektere litt ekstra over hva det hele innebar. Det er en god balanse.

Dere veit vel det? At vitenskap i bunn og grunn er det samme poesi –
at det ikke handler om å oppdage sammenhenger, men skape nye modeller,
forbindelser, som gir mening? (207)

Nils-Øivind Haagensen - Kva er Edel ferd - ★★★★ (?)

Jeg er ganske sikker på at jeg mistenker at jeg tror at dette er et veldig fint dikt.

Bjørn Vatne - Problemet med opp - ★★★★★

Dette var den beste novellen i hele antologien. Humoristisk, tankevekkende, kreativt og ikke minst veldig menneskelig. Fortelleren virker å være fanget, både i et forhold og i en svær kube som de ikke aner hvor befinner seg, ikke skjønner hvorfor ble bygd, ikke vet hvor er på vei etc.. De vet ikke engang hva som er opp, og hva som er ned! Vatne evner å få meg til å se på noe med et mikroskop og så få meg til å tenke at det er noen som ser på meg fra samme perspektiv i et mye større mikroskop. Jeg innser at perspektiver, kulturer, meninger og tilhørighet er fysiske størrelsesordener. Med store bokstaver understreker Vatne at ALT ER RELATIVT, men også at ALLE ER RELATIVE. Imponerende.

Jeg lurer på hva det gjorde med samholdet, å alltid ha en felles
forståelse av hvilken overflate man hørte til på. (233)

Morten Langeland - Solregnsblues - ?

Sukk. Disse diktene gir rett og slett ikke mening.