Men å leve med sorgen betyr ikke at du ikke kan leve et godt liv eller skal la være å glede deg over alle som er friske. Kjenne den daglige gleden over at du er til og at de rundt deg har så høy livskvalitet som det går an - på sine premisser. Kjenne at du kan le, at du kan gi noe og ha styrke til å bidra, ikke bare overfor familien, men også overfor samfunnet.

Ærlighet er ikke noe du kan iføre deg eller kjøpe. Den kommer innenfra, som en del av ditt personlige verdigrunnlag.

Å fortelle sannheten betyr ikke nødvendigvis å si alt, men at alt du sier er sant[...]

Det handler om å finne grunnlaget vi alle kan enes om, selve nerven som utløser en felles reaksjon som vi alle forstår, og som vi nikker gjenkjennende til.

Verdikommunikasjon, som jeg kaller det, handler om å kommunisere det felles verdigrunnlaget som hele det norske samfunnet er bygget på, selve limet som binder nasjonen sammen, våre demokratiske grunnrettigheter.

Så lenge man vet at man er på riktig vei, kan man tåle ganske mye.

Når alt raser rundt deg og du stiller spørsmål om du har valgt riktig, er det ytterst viktig å ha noen sikre holdepunkter.

For så lenge det er liv, er det også et håp.

Enten man vil eller ikke, er det de opplevelsene livet har gitt en, kanskje i særlig ung alder, som former en mest som en person. Resten er mer et spørsmål om hvordan man takler det man har fått med seg.

Men så er det kanskje nettopp alle disse dyrebare stundene med Rebekka opp gjennom årene, hvor gleden over et lite smil - ja, noen ganger bare et eneste pust - ikke bare har lært meg at dype kriser er en del av livet, men også at livet selv er noe av det skjøreste vi har, og langt fra noen selvfølge. Livet kan ikke tas for gitt, like lite som kjærligheten mellom mennesker. Selv ikke den grunnleggende evnen til å ta vare på ens eget liv kan tas som en selvfølge.

Det er rart hvordan Mormors død, selv så trist det var, ledet til noe så fantastisk.

Sannheten kan medføre ganske mye styr noen ganger.

Jeg kom hit i forventning om noe, men fikk noe helt annet.

Vi må alle forsone oss med det som har skjedd før vi kan gå videre.

Det er alltid mer enn du ser ved første øyekast.

Det viktigste av alt, sa hun og strakte ut armen mot omrisset av byen, - er komposisjonen; hva øye ditt velger å vise. Hun pekte på kameraet. Når du ser gjennom linsen, må du finne ut hvordan det gir mening. Du må spørre deg selv om du kan se det du ser på en annen måte, kanskje fra en annen vinkel, på en ny måte, en måte du ikke hadde tenkt på. Det er så mange ulike måter å betrakte samme ting på, Ellen.

Jeg kunne se for meg mormor som liten i en av disse hagene, slik jeg hadde sett henne senere, - med en planteskje i hånden og en vidbremmet, gul hatt på hodet. Hun pleide å gå og nynne mens hun trakk opp ugress og knep av visne blomster og kanskje la litt mer torvstrø her og der. Det kjennes så trist å vite at jeg aldri mer skulle se henne stelle i hagen. Jeg strevde for å hindre tårene i å komme. Jeg ville ikke miste forbindelsen til henne.

Vi bærer fortiden i oss, alle sammen, på en eller annen måte - bokstavelig talt i cellene våre, slik som Celi gjør, i hulrommene av sjelen, i form av bortgjemt frykt man kanskje ikke engang har innrømmet for seg selv, eller i gammel kjærlighet og knuste hjerter, avstengt fra det vi føler i dag, pakket vekk der ingen kan se det. Historiene våre er her, alle sammen, og kommer snart opp til overflaten igjen - og det flommer over av liv under den glatte overflaten, akkurat som Alligatorvannet på en varm sommerdag. Hvorfor skal man gjenskape seg selv et annet sted når det er så mange overraskelser i det jeget man nettopp har begynt å bli kjent med, og som har røtter langt tilbake i fortiden? Vi kan ikke forandre fortiden, men vi kan skrive vår egen del av historien.

Det slo meg at vi alle tar avgjørelser på grunnlag av kjærlighet eller frykt, eller begge deler, og disse valgene sender oss i helt nye retninger.

Noen ganger tror jeg ikke vi vet hva vi vil før det treffer oss i ansiktet.