En annen stor gruppe blant de papirløse er iranere. Det store flertallet iranske asylsøkere har fått avslag i en årrekke, og asylpraksisen har vært kontroversiell, spesielt når det gjelder kvinner, homofile og kristne konvertitter. Avslaget setter iranerne i en spesielt problematisk situasjon: De fleste har kommet til Norge uten gyldig pass. Hvis de skal returnere, må de først henvende seg til den iranske ambassaden for å søke om pass. Der må de signere en unnskyldning for at de har søkt asyl og fornærmet den iranske republikken. Voldtatte kvinner, homofile, opposisjonelle – alle må beklage. Det betyr at Norge, ved å presse iranerne til samarbeid om retur, også presser dem til å etablere et mulig grunnlag for senere forfølgelse.

I april 2012 skrev en advokat til meg at politiet hadde advart henne om at hvis hun fortalte asylsøkeren at han skulle sendes ut neste morgen, og det medførte at han utagerte, ville de sette på ham “body cuff” natten gjennom. Det er et “håndjern” for hele kroppen, med et håndtak på hver side. Etter å ha festet armer og bein og eventuelt også satt hjelm på hodet, kan politiet bære personen som en veske på flyet. Det er naturligvis ingen andre vi behandler på denne måten, annet enn farlige kriminelle. Eksempelvis var David Toska iført “body cuff” med hjelm da han ble transportert til Oslo.
Det er også tilfeller hvor tvangsutsendelser finner sted selv om det foreligger spesialistuttalelser som sier at asylsøkerne ikke bør sendes ut, for eksempel fram til en særskilt behandling er avsluttet. Disse uttalelsene overprøves av Trandums egne leger, slik at uttransportering likevel finner sted.
Ett tilfelle var en gravid palestinsk kvinne i april 2012. Her forelå det medisinske uttalelser om at hun hadde et komplisert svangerskap og at det var behov for videre utredning og behandling før hun kunne sendes ut. Likevel troppet politiet opp klokken fem om morgenen for å hente familien. Kvinnen besvimte, begynte å blø og ble sendt på sykehus. Fosteret var da dødt. Politiet tok heller ikke hensyn til at hun skulle tilbake til sykehuset fire dager etter aborten for kontroll, eller til en legeerklæring som sa at hun måtte hvile i to uker før hun kunne sendes ut. Dette ble overprøvd av en lege politiet selv kontaktet. Hun ble dermed sendt ut med tvang tre dager senere, mens hun ennå blødde.

Eritrea har befunnet seg på den amerikanske stiftelsen Freedom House sin liste over verdens verste regimer, “Worst of the Worst”, mange år på rad. Etiopia er hakket bedre til å utgi seg for å være et demokrati, men har fengslene fylt opp av opposisjonelle. Mange av etiopierne som lever papirløst i Norge, har en fortid i de samme fengslene. Ikke få av kvinnene har opplevd å bli voldtatt i etiopiske celler. En etiopisk papirløs jeg husker spesielt godt, er en mann med skarpe arr etter piskeslag oppover ryggen. Han fikk avslag på asylsøknaden fordi de var ute etter broren hans. Nå er broren drept, så da skal det visstnok være trygt for ham å vende tilbake.

I løpet av det drøye tiåret som denne boka dekker, har Norge kastet avviste torturofre og krigsflytninger ut av asylsmottakene og henvist dem til en tilværelse fra hånd til munn i norske vintergater: menn og kvinner, unge og gamle. En 19 år gammel pakistansk mann ble funnet død i et vann utenfor Halden etter å ha gått gatelangs og lett etter mat. Vi har tvangsreturnert mennesker til noen av verdens verste krigsskueplasser. Vi har sendt en seks år gammel, alvorlig multihandikappet jente tilbake for å dø i Kosovo. Vi har fått advarsel på advarsel fra UNHCR og blitt en kilde til bekymring på høyeste hold i denne FN-organisasjonen som er opprettet for å beskytte verdens flyktninger. Og da Fremskrittspartiets leder Siv Jensen under valgkampen i 2009 oppsummerte situasjonen med at “det folk ute i Oslos gater ser, er en stadig økende flom av kriminelle asylsøkere som selger nakotika og voldtar jenter uten grunn”, fikk hun ikke annet tilsvar fra landets statsminister enn en redegjørelse for tiltakene som regjeringen har satt inn. Tiltakene fortsetter å komme. Høsten 2010 tvangsreturnerte vi en menneskerettighetsaktivist til fengsel og tortur i Syria og våren 2011 en 19-åring til Irans mest beryktede fengsel. Dette er bare to av flere kjente eksempler på tvangsreturer som har gått forferdelig galt. Samtidig har vi senket tersklene for å fengsle folk som er redde for å retnrnere til dkaturer og krigssoner.