Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Denne boka om Anders Behring Breivik skiller seg fra andre bøker om 22. juli-terroren. Sosiologen, statsviteren og filosofen Regi Th. Enerstvedt analyserer massemorderens manifest/konsept, hva Breivik faktisk står for, hva han er imot, hans økonomiske og politiske syn, og vurderer ham i en norsk og internasjonal historisk sammenheng. Forfatteren behandler forhold som påtalemyndigheten og mediekommentatorer flest har unngått. Fikk Anders Behring Breivik sin politiske oppvekst gjennom nettet, som flere eksperter hevder, eller var det i Fremskrittspartiets Ungdom/Fremskrittspartiet? Var hans medlemskap i Frimurerlosjen uten betydning? Har Breivik sammenfallende synspunkter med markedsliberalisters og konservatives røster i norsk offentlighet? Er han nazist eller fascist? Eller en ekstrem kristen fanatiker? Ble han drevet av ondskap? Hvorfor angrep han AUF og statsapparatet, og ikke muslimer? Hvilke politiske krefter i norsk historie er knyttet til bruk av vold? Kan massemorderens handlinger forklares og forstås?
Forlag Marxist forl.
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788293252009
EAN 9788293252009
Omtalt person Anders Behring Breivik
Språk Bokmål
Sider 347
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne lille boka på nitti små sider om 22. juli-massakren tar for seg hvordan terroristen ble omtalt i offentlige dokumenter og i journalistiske bøker. Enerstvedt mener at for mange har lagt for liten vekt på hva terroristen selv har skrevet og mener, at selv om ABB opptrådte på egen hånd, gjør man en feilvurdering å se bort fra konteksten der ABB fikk sine politiske inntrykk og erfaringer fra, spesielt i tiden som medlem av FrPs ungdomsorganisasjon.
Enerstvedt stiller seg svært kritisk til personomtalene som hittil er offentliggjort, enten det dreier seg om ABB selv eller hans nærmeste familie, men bruker likefullt disse kildene til sin egen interessante, freudiansk-pregete analyse av terroristen og hans forhold til sine foreldre. Vel verdt å lese.
Enerstvedt som i tillegg til å være professor emeritus i sosiologi har en fortid i Norges kommunistiske ungdomsforbund, legger ikke skjul på sitt politiske ståsted i dette essayet. En behøver ikke dele disse meningene for å ha glede av boka.
Og så var det nettopp dette han ikkje gjorde: Kom inn frå ingenting. Anders Behring Breivik, altså. Poenget til den emererte professoren Regi Th. Enerstvedt I boka Massemorderen som kom inn fra ingenting (Marxist forlag 2012) er at Behring Breivik så absolutt hører heime ein stad – ideologisk.
Dette er viktig i ei tid der fleirtalet av debattantane ser ut til å vere meir interesserte i hovudet til massemordaren enn i samfunnet rundt han, for ikkje å seie den historiske og ideologiske linja som han er eksponent for. For Enerstvedt er det tydeleg at Breivik er del av ein ideologi som dessverre ikkje er ukjend verken her i landet eller internasjonalt.
For å analysere seg fram til drivkreftene bak handlingane den 22. juli 2011 går forfattaren relativt detaljert gjennom det manifestet som Breivik har publisert på Internett. Deretter reiser han ei rekkje spørsmål som han, så langt det lét seg gjere, svarer på grundig og seriøst – Er Breivik antiimperialist? Antirasist? Antifascist? Antinazist? – før han ser på massemordaren i «normalitetens og galskapens perspektiv». Her går Enerstvedt m.a. inn på «diskusjonen om tilregneligheten» og «ondskapen som psykologisk problem», for berre å nemne to av emna.
Kanskje burde forfattaren ha gått like grundig inn på den demokratiske og den ikkje-demokratiske tradisjonen som gjer med manifestet og dei rettspsykiatriske erklæringane, for det er her kjernen ligg. Slik eg forstår han, tenkjer han på verdiane frå den lange – og fredelege! – borgarleg-demokratiske revolusjonen her i landet, som begynte med datidas mest framstegsvennlege grunnlov og frigjeringa frå dansk styre i 1814, og som heldt fram med det kommunale sjølvstyret, parlamentarismen, lausrivinga frå Sverige og den allmenne stemmeretten. Enerstvedt skriv seg inn i ein tradisjon der demokrati er uttrykk for at folkevalde organ har reell og avgjerande makt og der dei borgarleg-demokratiske rettane, folkefleirtalet og den internasjonale folkeretten blir respekterte fullt ut.
Og Behring Breivik, meiner Enerstvedt, går inn i den motsette tradisjonen, den ikkje-demokratiske. Han går grundig inn på eksempel på denne tradisjonen – frå motstanden mot allmenn stemmerett til Quisling og dagens brot på folkeretten (altså krigføringa i Afghanistan og Libya). Men noko av det aller viktigaste ved boka er dei delane der Enerstvedt tek føre seg den ideologiske arven frå Breiviks tid i Framstegspartiet (og Frimurerlosjen) – det er dette som har forma han og styrkt den viktigaste drivkrafta: antikommunismen.
Ein interessant del er dokumentasjonen av dei 38 angrepa frå den ekstreme høgresida sidan 1977 mot venstreorienterte og mørkhuda personar. Enerstvedt trekkjer denne konklusjonen:
- Det er galt å hevde at venstresiden og høyresiden er like voldelige når det gjelder individuell vold/terror. Venstresiden har juridisk – her dokumentert de siste 34 år – vært ikke-voldelig, mens høyresiden simpelthen har en voldelig del.
- Anders Behring Breiviks individuelle terror er enestående i sitt omfang. Den inngår likevel i en voldelig høyreorientert historisk tradisjon i Norge.
Boka ber ein del preg å vere skriven under tidspress, men dette er underordna det viktige oh grundig dokumenterte perspektivet som ho burde gi debatten om 22.juli.
Som det går an å være forberedt på det som skjedde 22. juli 2011! Den dagen Norge kan det, er det et diktatur.
Massemorderen som ikke kom inn fra ingenting, er norsk og tilhører en historisk og nålevende sterk norsk tradisjon. Hvis ikke denne bekjempes, går Norge mot en bestemmelse som ikke endte 22. juli 2011. Den begynte da.
All den politi-, militær- og overvåkingsopprustning som skjer i dag for å forhindre nye terroranslag er en farlig blindvei, og åpner nettopp veien for, og sannsynliggjør, et kommende autoritært styresett. Anders Behring Breiviks personlige rolle i historien blir nettopp dette[:] Han blir et viktig incitament for den kommende autoritære staten basert på kontroll, politi, overvåking, angiveri.
Det er mulig å diskutere og se det sosiale og politiske grunnlaget for Breiviks terrorhandlinger, selv om vi alle skulle være enige i at han er syk.
Når demokratiet ikke lenger virker som det skal for finanskapitalen, hva da? Hva blir behovet da?
Verdens problemer i dag skapes i minimal grad av mennesker (som av legene og kegemiddelindustrien blir) definert som syke. Det er såkalt normale mennesker som er problemet. Alle de politiske statslederne i NATO-landene er splitter pine riv ruskende normale.
I dag betyr et annet skille mer enn disse forskjellene [mellom en venstre- og høyreside: Det er skillet mellom en demokratisk tradisjon i Norge og en ikke-demokratisk, som også er lik skillet mellom ikke-vold og vold, terror, krig. Alle andre akser bør underordnes denne. [...] begrepene venstreside og høyreside, sosialistisk og borgerlig, tilslørte hva som er dagens hovedmotsetning i Norge: Den siden som er mot ALL krig og ALL terror og den andre siden.
Nå kan vi spørre: Har Breivik en slik ond motivajon bak sine handlinger? Mitt studium av Breivik har ført til følgende klare konklusjon: Anders Behring Breivik har ikke en slik motivasjon for sine handlinger, og hvis det er kriteriet på ondskap, så er han ikke ond.
Tvert imot: Han har akkurat den samme motivasjonen [som] de politiske lederne i NATO når de gir sine ordrer til drap.
Handlinger som alle mener skader andre mennesker
Dette kan være mange forskjellige handlinger. Det kan strides om hvor mange. Men det er utstrakt enighet om at fysisk vold mot, og drap av, andre mennesker faller inn under dette. Det kan ikke være tvil om at Breiviks handlinger 22. juli 2011 faller inn under dette. Hvis dette per definisjon er onde handlinger, er Anders Behring Breivik klart et ondt menneske. Men da er også Bush jr., Obama, Stoltenberg og Bondevik onde mennesker. Det å gi ordre til drap må klart falle inn under onde handlinger. Da var også Hitler ond. Og begrunnelsen for deres onde handlinger er i regelen alltid at det på lengre sikt tjener det gode [...]. Altså om 1000 drepes, vil det i morgen spare 100 000.
I kampen om språket forkastes en slik mening med ordet 'ond'. Verken NATOs politiske ledere eller Breivik er onde mennesker. Å kalle dem det, vil i alle fall bare føre til et nytt spørsmål: Hvorfor er de onde?
Saken er den at nesten ingen handlinger som fysisk skader og/eller dreper mennesker er gjort av onde eller syke mennesker. Det er ikke ondskap (eller psykisk sykdom) som er problemet. Det er normaliteten - og det er den vi burde stille et spørsmålstegn ved.
Denne økonomiske liberalismen er Breiviks retorikk og ideologi, og den går sammen med det han politisk kaller kulturkonservatisme - patriarkat, kristendom, monokultur, nasjonalisme, rasisme, antikommunisme. Dette er en politikk og en ideologi som har tilslutning ikke bare i Fremskrittspartiet, men i breie lag av den norske befolkning.