HANK av Håvard Rem. Gripende biografi om en rockers turbulente oppvekst og liv.

HANK kom i postkassa sist onsdag. Jeg begynte å lese litt under middagen og var solgt allerede etter få sider. Denne måtte jeg bare lese i alle mulige fristunder. Historien om Hans-Erik Dybvik Husby, alias Hank von Helvete, kjent som vokalisten i Turboneger, var gripende, sterk og ganske utrolig. Hank har levd som rusmisbruker i 24 av sine 40 år, og er nå helt fri fra avhengighet.

Jeg ønsket ikke å lese boken fordi jeg har vært fan av Turboneger eller Hank von Helvete. Jeg har ikke hørt mer av denne musikken, enn det jeg har fått med meg i TV, radio og her og der. Grunnen til min nyskjerrighet for biografien er Husbys historie som rusmisbruker og hvordan han kom seg ut av det. Hvorfor og hvordan ble han det? Hvordan kom han seg ut av det? Og hvordan virket scientologien og behandlingsapparatet i dette bildet.

Biografien ga meg forsåvidt svar på dette. Den skjellsettende opplevelsen i Hans- Eris liv var da moren hans døde i brystkreft da han var seks år gammel. Hans far prøvde så godt han kunne å holde sammen den lille familien med Kaare, 9 år, Hans-Erik, 6 år og seg selv, og han gjorde vel så godt han kunne, der han også jobbet som lærer i Rognan. Det ble en del år med mye flytting på familien. Far traff damer som ble stemødre og det medførte flyttinger og en del ustabilitet. Lille Hans- Erik var en svært følsom gutt, og da faren var på vei ut av sorgen, kom den uforløste sorgen frem i gutten. Men ingen så det.

På Rognan bodde det en eldre gutt, som var stemors lillebror. Jarl Jonny. Han forsynte ungene med piller og dop. Hans- Erik merket tidlig at dette bedøvet den psykiske smerten han gikk med, sorgen, tristheten. I puberteten ble det flytting sørover der faren opprinnelig var fra. Et helt nytt miljø for unge Hans- Erik. Han fant seg ikke tilrette i Tvedestrand. Som 16-åring flyttet han til Oslo for å gå på Steinerskole og bo sammen med sin eldre bror. Han droppet ut, fant seg likesinnende kreative kompiser, ble med i Blitzmiljøet, og rusmiljøet. Alt ble puttet inn av dop; speed, heroin, partydop, LSD, piller, crack osv. Dette livet tok fra ham de beste kompisene han vanket med i Oslo. Av femkløveret som hang i lag i Oslo, er fire døde av overdoser. Hans-Erik tok overdose ni ganger, noen av dem var villet, men han overlevde hver gang.

Dette er også en oppveksthistorie fra 80-tallet. Hvordan rusmiljøene endret seg fra det mer romantiske syttitallet til det kyniske åttitallet.

" For de unge på syttitallet var det en kul drøm å melde seg ut av samfunnet. På åttitallet var drømmen blitt et mareritt." (s.167)

Historien forteller mye om familen, oppveksten, men også om karrieren som vokalist i Turboneger, bølgedalene, suksessen, konfliktene internt, damene, kollapsen. Han gikk på Metadon, så trappet han ned på Subutex. Legeassistert rusbehandling. LAR.

Inntil han traff Gro, eks-modellen, for seks år siden. Gro ble gravid, hun var også på kjøret. Barnevernet sto på døra etter fødselen. Hun ble tvangsinnlagt for rusmisbruk under svangerskapet. Det gikk opp for dem begge at skulle de greie dette måtte de bli totalt rusfrie. Hans-Erik ville bli HELT rusfri, noe som innbefattet fri fra Metadon og Subutex. Han hadde hørt om Narconon, scientologkirkens behandlingsprogram. Hans venn Trygve Haug, eks-bryteren, hadde også dukket opp og ville dra han ut av rushelvetet. Trygve var blitt scientolog, og hjalp han videre. Gro, Trygve og Hans-Erik dro til Skåne, og Hans-Erik ble lagt inn og jobbet seg ut av avhengigheten.

Slutten av boken tar også for seg noe om scientologi, organisasjonen, som er interessant å lese om. De er ikke akkurat kjent for å åpne dørene sine, men har gjort det for biografen Håvard Rem. Noe deler han med oss her, slik at vi forstår mer av hva Hans-Erik har vært gjennom, hvordan det har fungert og hvordan organisasjonen i Norge og Skandinavia er bygd opp. Interessant er det også å lese om hvordan Hans-Erik ble kraftig kritisert av Olav Ballo for å delta i IDOL, fordi han var scientolog. Ballo er som kjent far til Kaja som tok sitt eget liv etter et møte med scientologenes personlighetstest. Hans-Erik og biografen reflekterer over dette, og mener at det for enkelt å hevde at hun gjorde dette pga personlighetstesten, men at hun slet mye før og at summen av hendelser førte henne dit.

Alt i alt er dette både en sterk biografi, en lettlest sådan, en meget gripende sådan. Å lese om den lille gutten som så sårt savner sin mor, som sørger, og som forvirret og fortvilt havner alt for ung inn i rusmisbruk som med et hengende hår unngår å føre han lukt i fortapelsen. Man kan undre seg over hva som gjorde at han ikke døde som sine venner. Hva han hadde i seg som gjorde at han klarte seg bra til slutt, var det viljen til å leve, kjærlighet, omsorg for andre, og en familie som alltid var der, selv om faren dessverre selv var følelsemessig fraværende i tidlige perioder av guttens liv? Men han er tilgitt, ifølge Hans-Erik. Han gjorde så godt han kunne. De er forsonet.

Hans- Erik kommer i boken med sterke meldinger til legemiddelindustrien og til ruspolitikken og dens utøvere. Han mener at det er alt for lett å få tak i voksnes sterke avhengighetsskapende narkotiske tabletter. For ham var det her det hele begynte. En narkoman er ikke alltid han eller hun som står på gata, sier han.

Om sorg sier han mye tankevekkende og fint:

"Sorgen til den som må forlate er så stor og tung at andre må bære den videre etter dødsfallet. Sorgen til den som må forlate utgjør en stor del av sorgen til de som blir forlatt."

Dette er en bok som vil sitte i meg lenge. Og jeg skal absolutt gå å leie filmen om Cornelius Vreesvijk, hvor Husby spiller hovedrollen.