Det en kjenner mest når klærne faller, og en står der uten en tråd på foran en fremmed, er ikke blu. Det er ubeskyttethet, uro for at noe skal komme nær en; skade en. En hudens angst så å si. Det er også ensomhetsfølelse, noe i retning av å befinne seg i en øde egn alene. Det går ikke over med tiden, det er likedan hver gang.

Det er noe hun skulle ha gjort, noe annet enn å stå her. Alberte kan bare aldri bli klok på hva.

Men Alberte er ikke lenger som den første sommeren, da ensomheten holdt på å ta pusten fra henne og hun lot folk komme innpå seg, bare fordi de var mennesker, og fikk angre det. Freidig, en tone for høyt, svarer hun at det er deilig å være alene, det beste hun vet.

Men inne bak den stengte døren sin kjenner hun noe stramme til i seg, en rasende motvilje mot å gå under, forgå i subb, kulde, ensomhet. Innerst i en er den seige senen som binder en til livet. Til syvende og sist er det den det står om. Den kan formelig blinke til, et hvitt glimt i mørket. Hun fornam den nå. Og hun vil ha varme og gleder og skaffe seg dem, som hun kan.

Av medgang kommer overmot, motgang er til å få forstand av. Efter all medfart kommer kanskje alltid en dag da en tenker: Det var vondt, men en slags befrielse allikevel.